Min kamp

"klokken viser en tid da jeg virkelig burde sove, men likevel bare vil forbli akkurat her, i dette universet, vil bare omsluttes av det, forsvinne i det … Denne selvbiografien er ikke bare en leseopplevelse. Den er men enn som så, og jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal beskrive hva den er. Kanskje: den er en opplevelse av å være et bra menneske. Den gjør en til det. Den gjør det som man håner velmenende skolebibliotekarer for at de tror litteraturen gjør med mennesker. Slutt å håne dem! De har rett. De kan ha rett … Like mye som [boken] gjør sin forfatter sett, like mye får den meg til å se. Den minner meg på at forelskelsens ord – du gjør meg levende igjen – også kan være litteraturens"

"en av de mest omfattende og innsiktsfulle skildringene av mannlig innadvendthet og ”alkoholriskbruk” jeg har lest.”

"Ikke siden Ivar Lo-Johansson har spørsmålet om æren og arbeidet eller kjærligheten og barna blitt stilt så radikalt i et kunstnerskap, i hvert fall ikke så vi har fått ta del i det"

"aldeles praktfull … i denne rørende fortellingen om en ung mann er det følelsene som styrer .. [Knausgårds] særegne talent består i å kombinere det polerte med det røffe utkastets spontanitet"

"Brutalt ærlig … som de tidligere bøkene er den like forfriskende som den er frustrerende, og fullstendig oppslukende"

"Jeg raste gjennom de 662 sidene som om jeg slukte en av de mest avhengighetsskapende TV-seriene … Karl Ove vet hvordan han skal skape narrativ spenning. … Få forfattere skaper et så intimt forhold til leseren, av og til ubehagelig og uønsket, men også uunngåelig"

"Hvem andre enn Knausgård synes det er verdt å vie to sider til en misforståelse i baren, som ender med at han betaler for dobbelt så mange øl som han mente å bestille? Men barndom, sex, kjærlighet, kunst, arbeid og død finnes også der … det er overbevisende observert"

"Nok et rått utsnitt av norsk hverdag … fullstendig fengslende … han klarer å fange essensen av viktige øyeblikk på en måte som klinger sant"

"Det er en virtuell virkelighet av penn og papir: følelsen av at en annens fortid har blitt lastet ned i hodet ditt … Disse bøkenes karisma, en kombinasjon av litterær anerkjennelse, kommersiell suksess og formens underlige genialitet, har ført til at det er en slags kulturell forpliktelse å være hypnotisert av de omfattende beskrivelsene av norsk hverdagsliv … det er som om forfatteren og leseren husker tilbake sammen, samtidig"

"Denne boken har en mer solid narrativ ryggrad enn de foregående. .. brilliant"

"Som hovedpersonen selv, har fortellingen en imponerende balanse mellom det indre og det ytre, mellom det intellektuelle og det emosjonelle … De som har kommet så langt i serien vil ikke bli skuffet av bok fem; det er fornøyelig å være vitne til den gradvise fremveksten av en dedikert kunstner over et tiår"

“I det femte bindet av Min kamp, kommer det moderne Norge endelig til syne … Det inneholder absolutt en av de sanneste skildringene av hvordan en romanforfatter blir til"

«Man blir kastet fra den ene siden til den neste … Mens Karl Ove kan lyve og late som, er Knausgård tilsynelatende bare opptatt av å finne sannheten. Selvfølgelig er den Karl Ove som Knausgård skaper, en konstruksjon. Men Knausgårds triumf består i at du ikke legger merke til det”

"Min kamp har dyttet meg i retning av å tenke mer på mitt eget selv, og særlig på følelsene mine. Den har minnet meg på følelsenes intensitet. Den er en sentimental utdannelse … Stilen hans er høyst personlig, men den er også uselvisk. Han skriver om seg selv, men uten å ty til de statiske ideer som selvet er laget av … Romanen forestiller en slags ultimat frihet - en åndelig frihet basert på radikal åpenhet. Den er ekspansiv og upersonlig, og likevel human; den er konkret, anti-ideologisk, og fremfor alt emosjonell. Utenfor, sidestilt eller kanskje i lengselen etter å kjenne seg selv, finnes en lengsel etter å forstå universet"

"Han har funnet opp en ny måte å fortelle på ... Romanen forutsetter en form for ultimat frihet - en åndelig frihet basert på radikal åpenhet. Det er ekspansivt og upersonlig, men likevel humant; det er konkret, anti-ideologisk, og, fremfor alt, emosjonelt"

"For de av oss som opplever Min kamp som vanedannende, og ønsker å definere det som et seriøst verk, oppleves den skamfulle nakenheten som viktig, en type skrift som hevder den rå verdien av ‘tanker ingen andre har og som ingen noen gang må vite om’. Som Knausgård formulerer det her: ‘Det som kom ut av dette var meg selv, det var dette som var meg’"

"Dette femte bindet føles mer innadvendt enn de andre, men det er der Knausgård alltid har vært på sitt beste. Det indre livet inspirerer ham. Det er det som gjør setningene hans akutte"

“opprivende ... formidlet så åpent, så sårbart, at vi avvæpnes konstant"

“Man skulle tro at dette var kjedelig. Det er det ikke”

"Det er umulig ikke å bli hekta"

"det første monumentale litterære verket i det 21. århundre"

"Knausgård tegner et nådeløst nakent portrett av både seg selv og sine medmennesker ... dette seksbindsverket vil bli stående som et svært spennende kapittel i norsk litteratur ... Det er mesterlig gjort å samle alt dette materialet til noe som ligner det det skal være: et liv. Forholdet til faren er fremdeles et omdreiningspunkt, og med stadig mer dybde og forståelse"

"Kampsonen utvides ... de mange transportetappene skaper luft mellom slående sterke enkeltscener"

"Her er det medrivende fart og driv over fortellingen, den er tematisk og fortellerteknisk stringent"

"jeg tror det er mulig å snakke om et helt særegent eksperimentelt rom her, som verken lar seg redusere til naturalistisk realisme eller ultramoderne modernismekritikk ... Etter å ha lest den femte boka slapper jeg av. Jeg er ikke lenger i tvil. Dette holder helt inn. Det eneste det siste bindet har makt til å avgjøre er om vi står overfor et storverk i etterkrigstidas norske romanhistorie eller om vi har å gjøre med et unikt romanverk for en hel verden et tiår ute i det 21. århundret"

"Knausgård er tilbake med full kraft ... Knausgård, med sin stygge brest, er blitt ein romanfigur av format. Psykologien, refleksjonane, språket, alt løftar seg på nytt ... Min kamp sluttar ikkje å forundre, fascinere og provosere meg"

"Det som gjer at Min kamp 5 kjennest nødvendig, er skildringa av kampen for å bli forfattar. Nødvendig, fordi Min kamp gong på gong har sirkla innom skrivetrongen til hovudpersonen, som er så sterk at alt anna må kome i andre rekkje"

"Dette er ein sterk tekst om å verta synleg og få kontroll over veldige krefter i eit plaga, men tidvis svært vakkert sinn ... Romanen har ein flott dramaturgi, særleg sit innleiinga fint ... det gjer boka interessant frå første stund, så interessant at denne innleiinga kan nyttast som lærebok i kunsten å få lesaren med seg inn i teksten ... Dette er godt skrive, medrivande og truverdig, og sidan det heile tida er nære på at det verkeleg går gale med den unge mannen som ikkje får til å skriva skjønnlitteratur, er det stor spenning i teksten"

"Kjærligheten, og kåtskapen, skaffer ham mange problemer, men avføder også fabelaktige vakre og likefremme betraktninger ... Knausgård skriver svært presist om noe gjenkjennelig og fundamentalt ... Selv om Solstad er den overlegent sterkeste av våre nålevende forfattere, kan man vanskelig tenke seg en mer kraftfull leseopplevelse enn Min kamp, noe femte bok bare forsterker ... Jeg gleder meg stort til avslutningen av dette fantastiske verket"

"Fortsatt en fascinerende leseropplevelse"

"vi er fremdeles vitne til litteraturhistorie in the making"

"Stykkevis stor skrivekunst i grenselandet mellom det helt private og det universelle"

"I 2010 som i fjor, er det vanskelig å gå utenom Karl Ove Knausgårds Min kamp. Ikke siden Beatles, har jeg befunnet meg i butikken på utgivelsesdagen. Hans kamp er på en måte blitt min, samtidig som en får kløe av at så mye banal hverdag kan bli stor litteratur"

"hvor langt kan man gå i utleveringen av nålevende personers privatliv? Det problemet har forfattere alltid kjempet med, men Knausgård setter det på spissen ved å skrive så forbannet godt. Hadde det vært dårlig skrevet sladder, ville ingen for alvor blitt fornærmet av det, den slags bøker kommer det jo en del av. Men ved å skrive som en engel -uten altså på noen måte å være det - henger Knausgård ofrene til skue i all deres prakt og elendighet. Dét rammer, også leserne, heldigvis"