De første sidene

Med Underjordisk avslutter Karl Ove Knausgård morgenstjerne-serien som har bergtatt lesere verden over. I den siste boka møter vi Kristian Hadeland igjen. Han bor i Sveits under et annet navn, med en ny familie. De vet lite om hans tidligere liv. Og noe er galt. Han kjenner ikke igjen sitt eget ansikt i speilet. 

Her kan du lese de første sidene av Underjordisk. 

KRISTIAN

Som kastet inn i verden fant jeg meg selv liggende i en seng i et mørkt rom.

Noen var i ferd med å dø i nærheten.

Før jeg visste hvem jeg var eller hvor jeg var, visste jeg det.

Jeg lå en stund og stirret ut i mørket, hvor veggene og de få møblene langsomt fikk konturer. Laura sov tungt ved siden av meg. Pusten hennes var jevn, med et svakt, bløtt skurr hver gang hun trakk den.

Klokken var ikke mer enn noen minutter over tre, så morgenen var ennå langt unna. Å få sove igjen kunne jeg bare glemme.

Jeg trakk på meg buksene, som lå i en bylt på gulvet.

Laura satte seg halvt opp i sengen.

– Hva holder du på med?

– Får ikke sove, sa jeg og dro T-skjorten over hodet.

– Vær stille der ute da, så du ikke vekker barna.

Jeg lukket døren bak meg uten å svare, gikk barbeint ut på kjøkkenet og satte på kaffe.

Kjøkkenet lå i hjørnet av et større rom og var bare adskilt fra stuedelen med en arbeidsbenk. Det var litt som å bo i et panoptikon, tenkte jeg av og til. Her visste alle hvor alle til enhver tid var.

Helt mørkt gikk det heller ikke an å få det. Lyset fra gatelyktene falt inn gjennom kjøkkenvinduet, i et tydelig rektangel over bordet og et stykke ut på gulvet, som når lampene var slukket om natten, viste seg ikke å slutte der, men fortsette ut i rommet, i form av et vagt skimmer, uten endelige kanter. Veien utenfor var smal og ble bare brukt av dem som bodde her oppe, så det var ikke veldig sjenerende, men at huset lå så tett inntil den at veggen ristet når en bil passerte, var grunnen til at Laura hadde hatt råd til det i sin tid. På den andre siden var utsikten imidlertid praktfull, også om natten, med lysene fra landsbyen i dalbunnen, og fra de spredte husene oppover dalsiden, hvor mørket til sist overtok og skjulte alt som fantes av skog og fjell.

Jeg skrudde på viften over komfyren, satte meg ned ved bordet og tente en røyk. La det ene beinet over det andre. Stirret på den gulnede, halvt forkrøplede stortåneglen, så bred og tykk at den kunne være en legemsdel i seg selv. Men ikke på et menneske. På et dyr. En fugl, kanskje.

Vargtimmen, hadde Bergman kalt tiden mellom tre og fem på morgenen. Det var da man sov som dypest, og angsten til dem som ikke fikk sove, var som størst. Det var også da flest mennesker døde.

Mest sannsynlig var det noen på gamlehjemmet like nedenfor som nettopp hadde trukket sitt siste sukk. Hvis ikke det var en unggutt som hadde kjørt seg i hjel, da. Eller en eller annen forkommen stakkar som hadde tatt livet sitt.

En bil akselererte et sted i dalen. Lampen som hang over det vesle kjøkkenbordet, var omgitt av tobakksrøyk. Det så nesten ut som om røyken søkte seg dit, som om den var en flokk sauer og lampen deres hyrde.

1839 mennesker bodde det i området her. Statistisk sett, med den befolkningssammensetningen landsbyen hadde, skulle det dø mellom fjorten og femten personer hvert år. Jeg talte tolv det første året, ni det andre, tolv det tredje.

Døden var som en klokke. Helt jevnt gikk den ikke, men den stanset heller aldri.