Tusen takk!

Det første jeg må gjøre, er å beklage at jeg ikke kan være i Oslo og motta prisen. Det er ikke fordi jeg mener at den ikke er viktig nok til å ta turen, tvert imot betyr kritikerprisen enormt mye. Men det er fordi jeg har et arrangement i London i kveld, det har vært planlagt i mange måneder, og det kan jeg ikke si om kritikerprisen: den kom ut av det blå, og var en total overraskelse. 

       Jeg har fått denne prisen en gang før, det var for debutboken min Ute av verden i 1998. Den gangen sa jeg at det føltes som om jeg hadde sneket i køen. Det gjør det denne gangen også! Det hagler med gode bøker i Norge. Derfor er det ekstra stas å få denne utmerkelsen, selv om den ikke kommer uten et snev av dårlig samvittighet.

       Jeg vil takke kritikerlaget – ikke så mye for prisen som for den jobben de gjør. Når jeg har skrevet ferdig en bok, er den lenge ingenting. Jeg vet ikke hva den er eller hva den gjør, og jeg har ikke noe språk for den. Det skjer i lesningen, der får den form, der blir den til noe, og den lar seg snakke om og tenke på. Det betyr at kritikerne, som er de første leserne, har definisjonsmakt. Forfatterne skaper litteraturen, kritikerne skaper betingelsene for samtalen om den. Hvis kritikerne marginaliseres, marginaliseres også litteraturen. Vi snakker om en vekselvirkning her, om en dynamikk, om det litterære økosystemet. I et så lite språksamfunn som Norge holder det ikke å støtte litteraturen økonomisk, vi må også støtte kritikken økonomisk.

       Jeg vil også selvfølgelig takke alle på Forlaget Oktober, med sjefen sjøl, Ingeri Engelstad, i spissen. Og mine redaktører, Kjersti Instefjord, og kanskje særlig Geir Gulliksen, som har vært redaktør på alle mine bøker, og som alltid er der, uansett. Jeg ville ikke ha vært forfatter uten ham, enkelt og greit. Oktober føles som mitt andre hjem. Takk også til mitt første hjem – Michal og barna: uten dem ville jeg ikke ha vært menneske, bare forfatter.

       Tusen takk igjen!