Genanse og verdighet

"antagelig den mest eminente nålevende romanforfatteren i Norge ... historien er både enkel og kraftfull … På subtilt vis motarbeider romanen den tilsynelatende roen som ligger over middelmådighetens kompromiss … det Elias med sin 140 sider lange indre monolog faktisk avdekker, er en mann som kjemper med sin manglende evne til å skille seg ut, en mann som stille lengter etter noe mer"

"en bemerkelsesverdig nyansert roman … Med enestående beherskelse og finstemt toneføring, formidler Solstad en hel tids sorg og tap."

"Det fins ingen dramatiske scener i Genanse og verdighet, ingen følelsesladde utvekslinger, ingen dialog, bare ytterst få nedfelte kommentarer som belyser en iakttakelse omkring Elias’ lite tilfredsstillende utvikling. Det får en uvegerlig til å tenke på den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard - ikke minst fordi avsnittene går som knappehull over side etter side - og til tross for at Solstad (som er født i 1941) har et høflig vesen og et humant ståsted, deler han Bernhards opprørte sinne ... Hans dyptloddende og modige studie av ensomheten i samfunnet og fortvilelsen over en trygghet som er til å misunne, gjør at Dag Solstads berømmelse i Norge er fortjent i fullt monn"

"Elegansen og gløden i Dag Solstads stil gjør at han kan regnes blant de verdige etterfølgerne til østerrikeren Thomas Bernard, besettelsens og det rasende grubleriets ubestridelige mester, som etter sine blendende oppvisninger i nasjonal fornektelse nå hviler i fred"

"Uten inndeling i kapitler og nesten uten paragrafer bombarderer Solstad oss med ord uten noensinne å miste pusten. Han levendegjør Elias Rukla, hans indre tumulter og patetiske liv, slik at det virker som om vi befinner oss inne i hodet hans. Et bemerkelsesverdig stykke litteratur"

"De første førtifem sidene i Genanse og verdighet er eksepsjonelle. Resten av romanen er svært god, men begynnelsen er noe helt utenom det vanlige"

"Gjennom den eksistensielle uroen til en lærer, viser Dag Solstad hvordan et dyktig språk og slagkraftig tenkning blir til litteratur … Forfatteren behersker både sitt emne og sine virkemidler suverent; språket er fortettet, vokabularet presist, setningene er lange og innskuddene mange, men leseren mister aldri tråden, og kjeder seg ikke. Tvert imot lar man seg tillitsfullt og frydefullt lede gjennom denne krevende stilens irrganger, som ofte munner ut i en bitende skarp ironi og humor, som vi gjerne vil kalle nordisk. Vi venter på flere oversettelser."

"Solstad skildrer Rukla presist og vittig, varierer tempo og toneleie. Hans tone minner om de beste, de mest musikalske stedene hos Martin Walser."

"Mesterlig solo ... Dag Solstad er en mesterlig forteller, og derfor gjør det ingenting at han improviserer over en gammel melodi: Tvert imot kan man først da, akkurat som på en tradjazz-konsert, vurdere hvor godt solisten man nettopp lytter til, spiller. Og når det er over, beklager man sterkt at han ikke fortsetter å spille."

"Siden hans litterære debut i 1965 har han vært en av de mest oppviglerske forfatterne i sin generasjon ... I Genanse og verdighet [...] gir han en fremragende oppvisning i kunsten å bore seg som en treorm gjennom en romanfigurs hjerne … Det dreier seg om en fortelling som, på noen få sider – knapt 140 – utstyrer en romanfigur med en svimlende kompleksitet og tydelig anskueliggjør Dag Solstads evne til å manøvrere på innsiden av det nordiske sinn"

"Dag Solstads nye roman gløder … Solstad utviser språklig briljans … De innledende femti sidene er fullkomment virtuose – jeg skjelver av leserlykke når jeg etter en hastig, bedøvende skisse av lektor Ruklas nedadgående ekteskap får være med ham under en gymnastime om Ibsens drama Vildanden. Det er spennende som i en krim å følge Ruklas søken … Mye å fundere over – en god bok. "

"Genanse og verdighet er […] både ein roman i den eksistensfilosofiske absurdistiske tradisjonen og ein presis analyse av samfunnsmessig betinga einsemd. Dessutan er den ein meta-roman på så mange vis – ikkje minst fordi den halsstarrig forsvarer litteraturens plikt til å stille nagande spørsmål i ein tidsalder av forkitching og trivialisering"

"Solstads bøker graver seg inn i det moderne Norge. Og han klarer på et vis å gjøre gravingen usedvanlig underholdende"

Ved å forholde seg til Ibsen på den måten som han nå har gjort, har Dag Solstad evnet å gi form til, ikke bare et overveldende skarpt og påtrengende tidsbilde, men også et voldsomt angrep på det borgerlige drama. Han har skrevet en bok som gnager det innenfra"

"Det merkelige, nei, ikke «fantastiske» eller «storartede», men, slik det jo er, når det er snakk om litteratur og frambringelse (som ikke må forveksles med «kreativitet»): det herlige i denne historien – vilt rasende, oppløst av skam, fundert i hjertets dypeste uro og barnslige smerte – om Elias Rukla er at alle hemningene, men først og fremt smerten og dertil en særegen menneskekjærlighet, hos denne ene læreren? hos denne ene forfatteren? fører til at Elias Ruklas forhistorie, som blir fortalt de siste par timene av hans virring rundt i byen etter utbruddet i skolegården, bokstavelig talt stiger fram for leseren, som om den inntraff først nå, forhistorie på forhistorie, etterhvert, som følge av paraplyknusingen og flukten fra samfunnet, frigjort og inspirert av raseriet, deretter av skammen, og først og sist av en lidelsesfylt kjærlighet til det å være i live. I kraft av en slik forhistorie, som skinner som hovedhistorien, framstår denne Elias Rukla, fallen fra samfunnet, fordømt, som en slags «helt», slik han aldri før har framstått i noen bok; en helt hinsides bøkene, samtidig takket være denne boka … Er det forbløffende at den høyst personlige lidelsen (i Genanse og verdighet tilhører den et menneske som tross alt trenger fellesskapet, som drømmer om det nettopp i sitt eget samfunn) er kilden, motoren, stemme- og bildegaffelen både for stemming og utfolding, et opprinnelig episk, et homerisk omriss av mennesket, like uhørt som det først blir synlig i lesningen, ikke bare dagsaktuelt, historisk, «politisk»? Forbløffende, eller kanskje ikke, en slik lidelse – hos Dag Solstad i hvert fall oppdagende, beroligende og skremmende, boka med denne helten både utgrenser og innlemmer leseren – som passet den inn i lesningens eventyr."