Et velsignet barn

”Gruvekkende og sterk roman med paralleller til William Goldings Fluenes herre … Ullmann skriver med nøktern, refererende penn, blir ikke for sentimental eller åpenbar, holder oss i ånde med ymt, drar oss inn i kjernen fra mange vinkler … Ullmanns skildring av den grusomme jentejustisen er både nådeløs og troverdig.”

”Velskrevet, nøkternt og nådeløst fortalt … en roman som både er smertefull og god å lese … I tidligere bøker har Ullmann tegnet sterke, slående portretter av gamle menn. Det gjør hun også her … Størst inntrykk gjør det når Ullmann trer inn i barnets verden. Hun har en sensibilitet som fanger inn det kompliserte og enorme følelsesregisteret barn har å spille på, og viser hvordan de tilpasser seg det livet de blir budt. Tidvis forteller Ullmann så sterkt om barn som plages av andre barn, at man knapt orker fortsette lesningen … Ullmann har en enkel, fortellende stil, og et språk som er behagelig upretensiøst, konsist og klart. Når hun forteller om Lauras liv i Borettslaget Kolonien kommer også det satiriske talentet til uttrykk … Et velsignet barn er en god og nyansert roman. Den er en vakker, vond og sammensatt fortelling om smertepunkter i livene våre, særlig de vi gjemmer og glemmer.

”Ullmanns beste. I sin nye roman tar hun leseren med til en sommerlig idyll der katastrofer truer under overflaten … Ullmanns teknikk er både gjenkjennbar og ny: hun henter frem det svært poetiske i språket sammen med noe vi kan kalle en underlig brutalitet … Den vekslende fortellerteknikken er stram og gjennomarbeidet … Det er i det hele tatt en roman som beveger seg fremover, sakte, mens den også beveger leseren”

”Ullmann skriver … både presist og godt om en familiekonstellasjon som vekker minner om forgagne tider … Linn Ullmann skriver med en beundringsverdig flyt og letthet … Den byr på en rekke fine, pregnante enkeltscener, og portrettet av den dysfunksjonelle farsfiguren er både vakkert og nyansert fremstilt”

”Linn Ullmann si fjerde roman er hennes beste til nå”

”Forteller av format … Ullmann trekker opp kompliserte, men du verden så engasjerende innsyn i ambivalente menneskesinn. Hun spiller på opprivende følelser. Detaljerte beskrivelser av irrasjonelle handlinger. Megetsigende kontraster. Det usagte. Samtidig har hun godt grep om ordene. Du merker at forfatteren har filt og spisset, kuttet og forkastet. Ullmann har skåret bort daukjøtt, samtidig som hun andre ganger lar det stå til og skriver seg herlig ut i nesten lyriske passasjer. Ullmann forteller hver søsters historie. Kobler dem til sin far, men også sine mødre, som også får sine historier spunnet inn helhetsbildet. Komplisert, men mesterlig utført.”

”Linn Ullmann skriv glitrande … I dei to første delane av boka hoppar forfattaren mellom ulike tider … Ullmann gjer det med bravur. Ho har ei heilt spesiell evne til å skape slåande bilete og scener som ein har både på netthinna og i tankane lenge etter at boka er lagd bort … det sentrale her er ikkje utfallet, men det som Ullmann sjølv har framheva som viktig i handlinga, nemleg den utilslørde maktbruken born imellom. Og det skildrar ho utruleg bra. Med presist språk teiknar ho opp nett så mykje av situasjonane som du treng for å sjå og forstå … Ullmann skriv glitrande. Det vonde og det gode, det vakre og det grelle, fortid og notid; det går opp i ein vakker einskap. Og her er små sceniske perler .... Det er dei som sit att i mitt hovud, og der blir dei nok ei stund.”

”Det er greit at Linn Ullmann har tenkt å ta livsløgnen fra oss. Men må hun gjøre det så overbevisende? … Bokens viktigste kvalitet – den som gjør Et velsignet barn til et kunstverk … er Linn Ullmanns stemme. Ullmann skriver på en måte ikke-skandinaver gjerne kaller "skandinavisk": intenst, men kjølig; ærlig, men distansert; og saklig, saklig, saklig om ting normale mennesker ikke makter å være saklige om … Ullmanns stemme er intelligent, underfundig og alltid interessert ... Denne stemmen gjør romanen sympatisk, og alvorlig uten å være selvhøytidelig. Det er et godt toneleie til å snakke om de store ting … I likhet med Torborg Nedreaas har hun et skarpt øye for barns hjerteløshet, og den nådeløse måten avvikere straffes på … Ullmann har åpenbart et sensitivt øye for karakter og psykologi, men Et velsignet barn er blitt til en symbolsk snarere enn en psykologisk roman …[den] setter ord på hva jeg her har kalt livslyst og dødsdrift – det vil si, hun pumper normalt dvaske blærer av ord sprekkfulle av mening … boken er da så fordømt klok og velskrevet”

”Den lysende stjerne … Linn Ullmann har nok en gang skrevet en stor roman. Hun suger leseren inn i et kraftfelt av uutgrunnelige stemninger og gåtefulle sammenhenger … Man kjenner vel en stjerne, når man møter henne, og Linn Ullmann er i sannhet lysende … Linn Ullmann suger sin leser inn i et kraftfelt av gåtefulle sammenhenger, uutsigelige relasjoner og motsetningsfylte personligheder … Med rå ynde og lyrisk skarphet insisterer hun på eksistensens flertydighet og brer tunge begreper som ondskap, skyld og tilgivelse ut i alle deres grumsede nyanser. Hun pendler lett og ubesværet mellom barnets og den voksnes erfaringer og binder elegant alle løse ender sammen bak ryggen på leseren. Med Et velsignet barn sementerer Linn Ullmann ennå en gang sin posisjon. Hun er utvilsomt toppen av toppen.”

”Blendende roman om ondskapen … Jeg leste romanen Et velsignet barn, da den utkom på norsk og var vilt betatt. Jeg har lest den igjen, nå i den danske og ganske glimrende oversettelsen, og betagelsen er ikke én lysende påskelilje mindre. Linn Ullmann er blendende, og hendes grep om eksistensielle emner sensasjonelt … Linn Ullmann arbeider intenst med virkelighetens overveldende kompleksitet og begrepenes flertydighet. Verden skildres presis … Spør meg om ondskapens vesen, og jeg vil svare: »Les Et velsignet barn.« Den er skrevet av en stor kunstner.”

”Dyster og smukk erindringssymfoni … Et velsignet barn er en lysende erindringsroman om ondskap og skyld og tre halvsøstres lengsel etter deres far. Med den blander Linn Ullmann seg i et internasjonalt kor av mesterlige stemmer … Med en understrøm av smerte og skyld samler det hele seg til en fremragende symfoni, som elegant når opp på Virginia Woolfs kompositoriske høyder. Samtidig anslås temaer fra en del av vestlig og nordisk kulturs fortellinger om menneskesinnets kompleksitet: En mer dempet versjon av kjærlighetshistorien i Stormfulle høyder, det monstrøse i Fluenes herre, unges oppdagelse av seksualiteten i Rifbjergs tidlige noveller, men med pikene i hovedrollene og i et aggressivt maktspill med hverandre. Og sist, men ikke minst utfolder seg her et uforløst kvinnelig faderoppgjør, som har mange avskygninger i verdenslitteraturen. Linn Ullmann anslår sinnets dypeste strenger, så man rystes og jubler.”

”Linn Ullmann har skrevet en intens roman om skyld og svik, full av mettede sommerminner og grusomme hendelser ... Linn Ullmann fører oss med sikker hånd gjennom mettede sommerminner med stor sans for barnets detailjopplevelse ... Uhyre intens ... Romanen er blant mye annet en rystende skildring av barns grusomhet - innimellom kommer man rent ut til å tenke på Goldings Fluenes herre ... Linn Ullmann mestrer mange tonefall. De tette sansninger i scenene kontrasteres med fugleperspektivet, når hun i stor høyde overflyver øya og viser oss den gudsglemte plett. Romanen er uhyre intens, og den er, hva man med en anmelderklisjé pleier å kalde uavrystelig. I dette tilfelle er uttrykket på sin plass”

”Ullmann er fantastisk og skremmende i sin skildring av hvor kvelende og forkjært det kan føles for barn når foreldre som normalt er åndsfraværende og eksentriske plutselig setter seg fore å være nærværende og kjærlige … Ullmanns grep om tingene er svingende, men hun rammer den kombinasjon av frastøting og tiltrekning, den følelsen av nødvendighet og samtidig begrensning som mange nærer i forhold til familierelasjoner med meget stor og meningsgivende presisjon … Tonen er også fengslende”

”Linn Ullmanns beste roman … En velsignet roman. Linn Ullmann har aldri skrevet bedre … For med sin helt særegne, stemningsmettede tablåstil, sine fint underspilte dialoger og handlingsganger, den fryktløse omgang med tunge tematikker og det slående bildespråk, hvor en stemme for eksempel er »trillende glad og lett som et langt rosa silkebånd før det ble målt, klippet av og sydd på en sko« står Linn Ullmann så avgjort i gjeld til den symboltunge, nordskandinaviske fortellekunst, når den er best. Men samtidig står hun uomtvistelig helt på egne ben. Det er dét som er så fett ved å lese henne: hun er helt distinkt sin egen … Det skal dog ikke hindre meg i å utrope Linn Ullmann til en overordentlig fremragende forfatter og Et velsignet barn til hennes hittil mest helstøpte roman. Jeg kan kun ønske alle riktig god fornøyelse. Både med Et velsignet barn og med Ullmanns øvrige forfatterskap.”

”Linn Ullmanns nye roman Et velsignet barn er et av høydepunktene i vårens boksesong. Beretningen om tre søstre, en karismatisk far og en skjebnesvanger hendelse i fortiden er en vellykket og tankevekkende leseopplevelse fra en av Skandinavias beste forfattere … en suveren roman … Tre søstre, en karismatisk far og en grusom hendelse i fortiden. Det er ingrediensene i Linn Ullmanns nye roman Et velsignet barn. En suveren fortelling hvor Ullmann med stor teknisk kunnen forteller en klassisk historie om barndommens innflytelse på voksenlivet … Ullmann er en stor stilist og Et velsignet barn hennes mest ambisiøse roman til dato. Shakespeare og Virginia Woolf må ha inspirert henne underveis … og ekkoer av Woolfs Fyret høres i Ullmanns både forfinede og sterke prosa … språklig mesterskap. Ullmann kan sanse som et barn og tilsynelatende ubesværet videreformidle verden i barnets høyde, så enhver som har opplevd sommerettermiddager på landet, nesten uunngåelig vil få vekket personlige minner til live under lesningen av Et velsignet barn”.

”En skjønnlitterær mester kjenner man igjen når man leser selve ordene innenfor permene og kan følge deres betydning ned i eksistensielle bråddyp og opp igjen til ett nytt ord og en ny betydning. Man gjenkjenner henne på den tilsynelatende frie kronologien, stramt innordnet i et vakkert sammenflettet mønster. Man kjenner igjen en mester når hun trår tillbake for sin fortelling, når nyansene, motsigelsene og antydningene tillates å vente på sin leser og blomstre der.”

”Alt fra de første sidene i Et velsignet barn lykkes Linn Ullmann i å fange min nysgjerrighet, en nysgjerrighet som fordypes til genuin interesse … Et velsignet barn er en ytterst medrivende historie. Det er en bok det svinger av”

”Jakten på Ragnar, den giftige striden mellom jentene som kjemper som Shakespearekonger om makten over et svaberg og hverandre, er historiens elegante tanke”

”en roman om ondskap og skyld ... der finnes også parallelle spor som preges av omsorg og ømhet, følelser som Linn Ullmann selv synes å omfatte sine personer med. Hun kan skøye litt med dem, på en snill måte som de fleste (men knapt Isak) gjør med sine barn, men hun tar dem også på alvor der de spreller i sine familieskjebners vever. Ullman er en ordentlig edderkopp og kan kunsten og vente og la vente”

”Linn Ullmann utvikles stadig og med tiltagende autoritet som forfatter. Hennes romaner blir tettere, mer ladede og mer kraftfulle i persontegning og de psykologiske portrettene … Hun skriver intensivt og er skremmende nærværende og finnes tett inntil teksten sin. Den trenger igjennom og når fram som et raskt og presist knyttneveslag”

”et velsignet barn ble i en anmeldelse i Berlingske Tidende (Danmark) kalt for ”en lysende erindringsroman om onskap og skyld og tre halvsøstres lengsel etter sin far” og jeg hadde ikke kunnet sammenfatte dette bedre selv. Linn Ullmanns språk suger inn leseren i fortellingen på en suggestiv måte og akkurat som i hennes tidligere romaner er den fylt av fantastiske og sterke bilder – en del komiske og andre tragiske. Bildet av den løpende gutten med de tynne bena kommer til å følge meg for evig ... med sin fjerde roman på svensk viser hun at hun tilhører de femste i landet”

”Så ren i budskap, så helhjertet, grom, sanselig og umåtelig godt fortalt”

”Som en koreograf, fører hun sammen livslinjer uten å gi leserne den enkle tilfredsstillelsen som ligger i et entydig svar”

”Det eksisterer neppe noen bok som skildrer diktaturet blant jenter i puberteten så klart, med så mye kjærlig brutalitet, så intenst, så kroppslig smertefullt”

”Romanen fengsler med sin raffinerte fortellerkunst; virtuost blir enkelthendelser og ulike tidsplan flettet sammen i denne store skandinaviske familiehistorien”

”hun komponerer litterære verk med en helt særegen melodi … en gripende roman så irriterende og forstyrrende som det virkelige livet”

”en magisk bok om slutten på ungdommen, skrevet i en prosa som fanger inn både Nordens lys og de menneskelige avgrunners mørke”

”fengslende … en fantastisk spennende bok”

”Den norske Linn Ullmann er en antydningenes tryllekunstner … En roman som er som livet selv, i det ene øyeblikket solrik og lystig, i det neste dyster og svart.”

”Linn Ullmanns fortettede, medrivende roman om erindring og familietilhørighet, om det ødelagte barndomsparadiset og den tapte uskylden, maner fram sterke bilder og store følelser, uten patos og uten sentimentalitet.”

”en bok som en rett og slett sluker begjærlig ... Det vidunderlige med Linn Ullmann ... er hennes evne til i et presist, ukunstlet språk å føle seg inn i romanfigurene sine som om de var filmroller… en skandinavisk familiesaga med dramatisk tyngde og stillferdig humor”

”Ullmann utmerker seg like mye som satiriker og psykolog. Hun tegner et bitende morsomt bilde av middelklasse-Oslo … Ullmann maner fram den ”lille sta øya” på en vidunderlig måte … bærer et svakt ekko av Virginia Woolfs Til fyret … Først gripende, så foruroligende, noen ganger bittert komisk, har Et velsignet barn en oppkvikkende oppriktighet og klarhet i sitt grep om familie, tid og sted.”

”Et velsignet barn viser Ullmanns evne til å hevde fantasiens uforgjengelighet”

“Ullmann har en strålende evne til å skildre barndom … Ullmann vil at vi skal være tålmodige slik hun er tålmodig, og det er verdt det; for dette er fullendt skriving”

“Med klinisk presisjon fletter Ullmann inn detaljer fra hver søsters liv i de mellomliggende årene med levende tilbakeblikk på deres barndoms somre. Samtidig opprettholder hun en mesterlig spenning, hennes sparsomme prosa avslører kjølig serien av hendelser som leder opp til den ‘mørke hemmeligheten’ som er hjertet i romanen … dette er dyktig håndverk og overbevisende lesning”

”Ullmanns fortelling er uforutsigbar … forfatteren har en sterk innsikt og perfekt kontroll … En rik, kontinuerlig skiftende blanding av relasjoner gir denne romanen dens dybde og kraft. På Hammarsö er jentenes vennskap med de andre barna … briljant og overbevisende skildret”

”med en lett hånd og med voldsom empati ... er Ullmanns setninger en glede å lese og hennes fingernemme moderne følsomhet er vinnende”

”observasjonene av tenåringslivet er eksepsjonelle”

"En roman med bar skjønnhet som lar moralske spørsmål være pirrende åpne"