Mors og fars historie

”Vakkert om mor og far. Familiens hemmelige fortelling blir til nærværende og rettskaffen litteratur … Mors og fars historie er et vakkert og særegent stykke tekst, en kjærlighetsroman i erindringslitterær form, en betroelse som på godt og vondt er nær ved å briste av alle de følelsene den rommer … Den er en tegning av lidenskapen slik den kunne komme til uttrykk i en helt konkret historisk sammenheng, innen et helt spesielt språk, i et folkelig indremisjonsmiljø som norske forfattere i ettertid altfor ofte har nøyd seg med å karikere”

”Edvard Hoem har skrevet en spennende bok, en inderlig bok, en bok full av patos og sterke følelser. Mors og fars historie er framfor alt en skildring av kjærlighet … Sterk historie om kjærlighet … De er kanskje ikke forelsket i hverandre, de to. Likevel finner de sammen og får et godt liv, med en kjærlighet som blir til underveis. Sønnen, Edvard Hoem, nøster opp tråder og dikter til nye, slik at historien henger sammen i en vakker vev … Mors og fars historie er uansett en sterk beretning som vil berøre mange flere enn sønnen og kritikeren”

”Skarpt og ømt familieportrett … Verdighet og ømhet er to ord som kan brukes til å karakterisere Edvard Hoems erindringsroman Mors og fars historie … Resultatet er en fint balansert, men også lidenskapelig beretning om livet i Norge for bare et par mannsaldre siden. Hoem forteller en familiehistorie som rommer både tragedier og vanære, men som også byr på sterke lidenskaper, på verdighet og personlig mot … Med nøkternhet og stramhet, men også med mye varme og vilje til forståelse – tegner forfatteren Hoem portrettet av en families liv i krigsårenes og 1950-tallets Norge. Bildet av den unge Kristine, som uten blygsel elsket en tysk soldat og satt i kinomørket på Lillehammer og så tyske filmer – er skrevet fram med mye ømhet og sans for den altoppslukende forelskelsen. Mors og fars historie byr på fine situasjonsbilder og på skarpe portretter, og gir et unikt bilde av «livet på landet» i Norge for snaue femti år siden.”

”Medrivende Hoem. Hoems bok minner oss om at ikke alle nordmenn var opptatt av hevn mot de såkalte ”tyskertøsene”. Et forsiktig, anstendig og medrivende stykke skrivekunst … Mors og fars historie er en annerledes historie om en av de mange unge jentene som fikk barn med tyske soldater … I alle fall er Hoems bok en påminnelse om at ikke alle nordmenn var skamløst opptatt av å hevne seg gjennom å skamslå de såkalte ”tyskertøsene”; at det til enhver tid vil finnes menn som besitter personlig mot og at menneskenes liv for det meste ligger i det skjulte. Et annet aspekt kanskje vel så viktig som noen av de andre jeg har nevnt: Mors og fars historie er en beretning om den norske legmannsbevegelsen …. Edvard Hoems omtanke for foreldrenes historie, gir et lys over denne boka, slik at den både blir almen og spesiell. Den har blitt historien om forskjellig slags kjærlighet, men også historien om Norge under og etter andre verdenskrig. Boka har den samme blyge varmen over seg, som forfatterens foreldre sannsynligvis kjente for hverandre”.

”Sobert familieportrett … Hoem har klart det kunststykke at han verken geberder seg intimtyrannisk eller reservert, upersonlig. Gjennom skarpt blikk, nøkternt språk og renslige henvendelser balanserer han fortrinnlig. Og da kan han påspandere seg både ømhet, inderlighet og verdighet uten at det noen gang blir sentimentalt. Det krever en forfatter av Edvard Hoems format for å få slikt til … Noe av det som gjør sterkest inntrykk, er måten Hoem tydeliggjør hvilken mangel på fremtidsutsikter evnerik ungdom måtte døye for bare et par generasjoner siden.”

”Gripende foreldreportrett fra Edvard Hoem … Hoem makter å fortelle sine foreldres historie med noen beundringsverdige sobre grep som både berører og beveger … Et stort materiale er blitt til en gripende, liten bok. Med utgangspunkt i autentiske situasjoner gir han stoffet sin egen stemme … Hoems bok er et stykke levendegjort Norgeshistorie. Den viser at det er i romanens form vi kommer nærmest fortidens mennesker. Hvis det gjøres med en nennsom hånd slik som her”

”Gripande om mor og far … nær og lågmælt, men ei bok som i alle fall grip denne lesaren sterkt.”

”Storslått og gripande frå Hoem … eg er både imponert og gripen etter å ha lese denne boka og måten Hoem omtalar sine foreldre på ... Det er ei fasinerande og gripande kjærleikshistorie som Hoem fortel om sine foreldre … Dette er skjønnlitteratur på sitt aller beste. Det er litterært sett av ypperste klasse, og det er kristent sett truverdig og sterkt. Eg seier Forlaget Oktober og forfattaren Edvard Hoem takk for denne oppbyggelege leseopplevinga, og vonar mange får same opplevinga”

”Edvard Hoem har gått dypt inn i denne historien, og det er imponerende hvordan han maner frem en kulturell atmosfære som nå er forbi”

”Nært, usentimentalt foreldreportrett … Dristig og drivande godt litterært handverk … Hoem har greidd det med bravur!”

”et fint portrett av to unge mennesker, med deres håp og drømmer, i en vanskelig tid. Men først og fremst er det en vakker kjærlighetshistorie … gripende fortalt. Hoem er rett og slett en strålende forteller”

”Edvard Hoems familiehistorie har ikke bare gitt han et fabelaktig stoff å formidle. Det har også forløst noe i ham som forfatter … En liten perle. Mors og fars historie er et sjeldent og rikt dokument, og en kunstnerisk seier for Edvard Hoem. Med denne boka er det som om han trer klarere fram i lyset som forfatter”

”Detaljene får historien til å vibrere … en spennende og gripende historie … Selv om jeg allerede i bokens innledning forstår cirka hvordan dette skal gå, følger jeg med med hjertet i halsen … Hoem skaper emosjonell ladning gjennom det tilbakeholdne, anelser, gjetninger – og dyktig komponering … Hoem løfter fram detaljer som får teksten til å vibrere av mulige tolkninger”

”en gripende beretning … Det er en stor roman i det lille formatet om store og vanskelige livsspørsmål”

Vemodig vakkert om to menneskeskjebner … en beretning som berører … en vemodig, finstemt skildring av ett stykke norsk 1900-tallshistorie”

”Slike bøker skrives ikke i Sverige … Hoem borrer ikke i morens feilsteg, søker ikke smertepunkter … Han forteller bare om moren og faren ... Hoem psykologiserer ikke spørsmålet, spekulerer ikke. Hans bok blir til en ballade om nådens kraft og forsoningens muligheter. Det er også en bok om kjærlighet. Ikke den himmelstormende som populærkulturen for tiden flommes over av, men den som vokser av tro og tillit. Det er en vakker bok”

”en følsom menneskeskildrer. Både ydmykt og kritisk følger han menneskenes streben etter å finne sine sammenhenger … en beundringsverdig usentimental beretning som kretser rundt lyset og smertepunktene i hans egen familie … en vakker og personlig beretning”