Jeg plystrer i den mørke vinden

"en av sin generasjons fremste norske forfattere. Hun blir i tillegg bare bedre og bedre … En original, leken og empatisk roman"

"Den spørrende fortellerens innsirkling av en trygdet og av offentligheten usynliggjort kvinnes liv i og mellom drabantbyblokkene er blitt en uvanlig lyrisk og likevel jordnær roman"

"Historiske romanar er samtidslitteratur når dei kjem ut. Det er likevel all mogleg grunn til å løfte fram skjønnlitterære skildringar av verkelege menneskeliv i dagens Norge. Særleg når dei er så gode som Skarangers siste"

"Det er som om Skaranger lærer oss å se andre på en annen måte"

"En trist historie, men måten det er fortalt på er musikalsk, gripende, smart, intuitiv og md akkurat passe dosert empati"

"Forfatteren skildrer med den største selvfølgelighet livet til en uføretrygdet kvinne i ferd med å miste grepet. Skaranger borer dypt og har en språklig klo og musikalitet som virkelig skiller seg ut. Bravo!"

"Hos Skaranger ligger alt i stemmen og stemninga, hun lener seg helt inn i sitt eget prosjekt, som det bare er å bli med på"

"Jeg kan ikke fordra å bli overgått av folk som er yngre enn meg. At Skaranger skriver bedre og bedre bøker, kommer til å bli mitt endelikt"

"Åh, Sidsel. En skjør eksistens i utkanten av verden trer fram og blir betydningsfull for leseren"

"Om Sidsel som lever et liv på Romsås, litt glad og litt redd, litt alene og litt lutrygget og i ferd med å bli litt rar. En stor liten roman"

"Les denne romanen med ett øye på den dypt rørende fortellingen om Sidsel og ett på den imponerende fortellerteknikken Skaranger har utviklet"

"Et nytt høydepunkt i forfatterskapet. Maria Navarro Skaranger graver videre i romanuniverset fra «Emily forever», med uvanlig sterkt resultat … jo mer forfatteren kommenterer og vurderer Sidsel, jo mer hun flytter rundt på henne som en bonde i et sjakkspill, desto mer avdekker hun av sin egen historie, sin egen uoppløselige forbindelse til det grå blokklandskapet … Resultatet er helt uvanlig godt, et foreløpig høydepunkt i et forfatterskap som bare blir sterkere og mer gjennomtrengende for hver utgivelse"

"Sjølv om livet til Sidsel er keisamt, er teksten det ikkje. Formatet, perspektivet og kapitteloverskriftene kallar tidt både på lått og lesarglede, og ein lyt berre slå fast at boka er original og storarta litteratur"

"Mange har våknet av Skarangers bøker om mennesker i randsonen av samfunnet … Måten romanen er fortalt på, virker mer sofistikert enn de foregående … Ved å skildre Sidsel både innenfra og utenfra, i tillegg til datterens perspektiv og den anonyme fortellerens perspektiv, får Skaranger på en underlig måte fram fylden i et liv som uføretrygdet … Til slutt opplyser boka at den har sitert og vridd på et par setninger fra Dag Solstads roman fra Romsås, «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» …. Før jeg er kommet så langt, har jeg notert at skildringen av Sidsel har kvaliteter jeg forbinder med en annen Solstad-roman, «T. Singer» ... Sterkere ros er det vanskelig å gi"

"Skaranger makter på underfundig vis å skildre hvordan fattigdom og stillstand former menneskets tankeverden … Romanen er en slags oppvisning i desorientering, en språklig og emosjonell famling etter et fast holdepunkt … Dette er, som sagt, en del av Skarangers metode. Med skiftende synsvinkler utforsker hun storsamfunnets blikk på utenforskap … Skaranger viser at hun er en usedvanlig sterk portrettør"

"Maria Navarro Skaranger er blant de mest raffinerte forfatterne i sin generasjon … Den oppriktige fortellerstemmen kjenner vi igjen fra Emily Forever, den er fremdeles forfriskende fri for det tilkneppede preget litteratur iblant kan få når den prøver veldig hardt å være litteratur … Skaranger makter [..] å balansere fortellerens personlig-essayistiske tone med en uavbrutt interesse for personene … Denne språklige og motivmessige finessen gjør Skaranger til en av de mest raffinerte yngre forfatterne vi har"

"Skaranger er ikke redd for storøyde spørsmål med manglende svar i sin oppsiktsvekkende, nye roman … Det overdrevne ved for eksempel doble utropstegn kan virke truende, fordi det varsler om språklig tilkortkommenhet og manglende nyanser. Skaranger kødder på suverent vis med slike forestillinger … Fortellerens engasjement i Sidsel ber oss glemme det store bildet og bare forsøke å se dette mennesket, hennes vesen og handlinger. Det er imponerende insisterende og egensindig gjort … Dersom det største spørsmålet i Skarangers nye roman er hvorvidt Sidsels skjebne har en årsak, er romanens bragd at den både bekrefter og avkrefter det"