Om dyr og syn

"Tormod Haugland viser leseren en rekke snapshots av kunstneren som ung odelsgutt … Det er et nesten perfekt sammenfall mellom romanens form og det blikket på verden som boka ønsker å uttrykke, og Hauglands litterære prosjekt må derfor sies å være svært vellykket"

”Lesarvennleg og komplekst frå Haugland. Om dyr og syn er eit portrett av kunstnaren som ung mann, eit samansett og fascinerande portrett ... Episodane er dramatiske og underhaldande, og etter kvart er lesaren inne i romanens særeigne rytme og form. Om dyr og syn er ein oppvekstroman, ein danningsroman, men mest av alt ein kunstnarroman. Og det er ein roman som tematiserer så vel ‘røyndomslitteraturen’ som kunstnarromanen som sjanger. Men viktigast: Romanen har den formale skeivskapen som lyftar han over den gjengse norske maratonprosaen og gjer han til viktig forteljekunst.”

"Tormod vokser opp på en tungdrevet gård i ei lita bygd utenfor Bergen ... Nærmest ved en tilfeldighet opplever Tormod gleden av å lese og selv skrive ned egne tekster. Men det er en lang veg å gå før han kommer dit. Det er nesten så vi kjenner lukta av skiten når han beskriver en fraukjeller som renner over og dyr som fødes og dør og i en ustoppelig spiral. Tormod blir nesten som en moderne utgave av Sisyfos som hver gang var tvunget til å rulle opp igjen steinen når den rullet ned fra toppen av bakken. Tormod leter etter en utveg fra fraukjelleren og sultne kyr. En høyst troverdig fortelling om en ung mann som er født inn i feil rolle"

"Selv om den tilbakeskuende fortelleren så å si gjendikter et utvalg fra sin oppvekst, legger Om dyr og syn seg tettere på litteraturen enn på livet. Denne romanen er ikke interessert i livets rotete tilfeldigheter, men i komposisjon og sammenhenger. I grunnen er det ikke oppveksten som sådan romanen sporer, men den gryende erkjennelsen av at livet på gården ikke er det eneste mulige. Åpenbaringen ligger i hva en velger å se, og hvordan! ... Fordi den unge ikke selv forstår hva som river i ham, oppleves ubehaget ofte som uhyggelig ... Både fars- og gårdsscener er gjengangere i Hauglands romaner, men Om dyr og syn skiller seg ut i forfatterskapet. Uvanlig konsentrert og fortettet, på samme tid underlig, mørk og likefrem: Mye av det som gjør romanen så egen, ligger i måten ulike sansninger og syn føyes sammen på ... gåtefull, men samtidig konsis og utvetydig litteratur. At Haugland her makter å speile en indre utvikling i det som stort sett er ytre fortellinger, er beundringsverdig"