Maskinens uerstattelige deler

"Nitrist og poetisk ... I Maskinens uerstattelige deler er verden et helvete, menneskene er degenererte og desillusjonerte, dette er en verden uten reelle håp om bedring. Hans Erik har sterke lengsler og drømmer, men noe håp om bedring i hans livssituasjon skimtes ikke. Bård Torgersen klarer dog å skildre nitristheten og den eksistensielle ensomheten poetisk"

”Bård Torgersens siste bok drar trygdemottagerbuskisen ut omtrent så langt det lar seg gjøre … en forferdelig morsom bok, en bok som på uhyggelig vis bekrefter ordtaket om at skadefryd er den eneste sanne form for glede.”

"Menneskene har nådd bunnen, og fortsetter å synke i Bård Torgersens nye roman ... Torgersen maler elendigheten med bred penn. ... Det er en bok som slår, blottet for varme og nestekjærlighet. Ubehaget er ofte påtrengende, andre ganger vet man ikke om den riktige reaksjonen er kvalme eller latter. Hovedpersonens åpenbart problematiske forhold til jenta han skriver til blir hengende uforløst i lufta ... en sterk tekst"

"Vi blir kjent med disse menneskenes lengsel og smerte, og det er utpenslet med en ømhet og humor som drar oss inn i fortellingen og gjør at vi vil lese den lille boka i ett drag. Torgersen har et fint, poetisk språk som passer fortellingens lett absurde vendinger og avstikkere."

"Likte du å lese hans to første vil du elske denne boken, har du derimot ikke lest hans bøker fra før, bør du snarest gjøre det. Torgersen er en av en ny generasjon forfattere i Norge som lener seg mer til undergrunnslitteratur enn kanskje mange nåværende forfattere med lengre karrierer bak seg tør gjøre. Således er han et friskt pust i en litterær verden som har stivnet i sin vante tro på at nok mange ord gir nok mange kroner på konto, snarere enn å tørre tenke nytt og utfordre leseren ... Vi trenger noen som tør å bruke språket på gatenivå i norsk litteratur ... Boken er også en øm og rå skildring av hvordan et individ blir brutt ned av systemet, av tilfeldigheter, av vennskap, kort sagt av virkeligheten slik den fortoner seg for alt for mange ...Dette er en stilsikker roman om forfall, fattigdom og frihetsberøvelse som alle politikere, NAV-ansatte og andre med et fnugg av medfølelse for de svakeste i samfunnet bør lese"

"Dette er noe av det jeg lar meg begeistre over ved Bård Torgersens roman: personene som kommer til orde synes å være fullstendig blottet for evnen til å avgrense egen språkbruk, til å bekrefte seg selv og sin posisjon gjennom språket. I stedet er de alle grenseløse, skamløst gjennomsiktige – og dermed også bunntragiske. Ført i hovedpersonen Hans Eriks penn oppleves disse språklige overskridelsene verken som uventede, sjokkerende eller provoserende, bare som tilforlatelige utbrudd som ukontrollert ramler ut av dem. Her reiser Torgersen en del interessante spørsmål om hvordan hverdagsspråket vårt kanskje er i ferd med å perforeres og forflates av vulgærmedia som "Paradise Hotel", skytespill og internettporno. Alt dette danner rett og slett utgangspunkt for en ganske kul – og tankevekkende – litteratur."

"Bård Torgersens roman kretser rundt velferdsmekanismene og livet på nest nederste trinn på samfunnsstigen ... Romanen er gjennomgående preget av en litt naiv form for kynisme, som sammen med sexturismemotivet, negativiteten, og handlingsvegringen lett kan få en til å tenke på litterære onkler som Michel Houllebecq og fettere som Matias Faldbakken. I likhet med disse har også Torgersen et avslappet forhold til det litterære som institusjon, samt et godt og uanstrengt grep om vulgaritetene"

”Alt klaffer i knapp roman om store drømmer og små liv … en vakker bok … Dette brutale eksistensalvoret virker desto mer rystende fordi Torgersen skriver i et tilforlatelig hverdagslig språk. Med en lettere absurd komikk som vi kjenner fra hans tidligere utgivelser. Torgersen målbærer en blanding av godhet for den fortapte menneskeheten, paret med en brutal skildring av det infantile moderne liv … gjør sterkt inntrykk med sin skremmende realisme. På sin knappe, skakke måte er boka formfullendt”

"Fortellerstemmen er intens og ubehagelig og leseren må enten akseptere den og gi avkall på sin egen distanse, eller ta fullstendig avstand."

"Det er ein urovekkjande liten tekst med beisk smak og vond humor. Ein veit ikkje heilt om ein skal le eller gråte av han."

"i årets Maskinens uerstattelige deler råder det en kullsvart pessimisme, dystopisk resignasjon og mørk uhyggestemning. Her er kaldt savn og destruktiv utilfredshet. ... Stilen er muntlig, korthogd, effektiv og konsis ... forfatteren demonstrerer perfekt timing … under det hele målbærer Torgersen en hardkokt, anti-intellektuell, anti-akademisk knapphetseksistensialisme med anarkistiske drag. ... Maskinens uerstattelige deler oppleves som en helt naturlig og uunnværlig byggestein i Torgersens kulturpessimistiske prosjekt. Som uunngåelig må ende i tragedie"