Straumen går

"Haugland skriv godt og fascinerande om skrivinga, livet og elektrisiteten ... Haugland [seier] noko vesentleg om skrivinga i lys av straumen, og om straumen i lys av skrivinga. Det elementære, nakne og sansande mennesket som kjenner på den lause snøen i handa, er alltid plassert i større, kompliserte samanhengar av arbeid og samfunn. Det er rett og slett bra gjort"

"Kan det bli poesi av slikt? Det blir opp til Haugland å bevise det, og etter 43 sider i Straumen går lener ein seg tilbake i stolen og viser tommelen opp ... Diktet buktar seg både som kraftlinje og jordkabel fram over sidene, utan teiknsetjing, rytmisk, musikalsk, pulserande, ja, nesten messande med gjentakingar og innsirklingar av det skapande arbeidet i kvardagen, både det praktiske som å byggje på huset: gravinga, støypinga, snikringa eller det litterære som kastar lys over språket, som får det til å glinse ... ei hyllest til fantasien, draumen, skaparkrafta i ord og tanke, det som gjer oss til menneske og som lyser oss opp"

"utfordrer skillet mellom natur/kultur, viser hvor sammensausa disse er - jamfør hvordan kommersielle krefter er blitt som naturkrefter å regne ... Det er vanskelig å ikke være med på feiringa hos Haugland"

"I disse diktene blir kraftpolitikken et eksistensielt anliggende ... Hauglands språk er konkret og talemålsnært, men ved hjelp av vokalrim, repetisjoner og linjeskift får det en egen musikalitet ... Når regn omdannes til strøm som omdannes til ord, er natur og teknologi ikke motsetninger. Det er heller ikke materie og ånd, som på dynamisk vis griper inn i hverandre. For å uttrykke dette bruker Haugland ord som «ordstraum», «ordkraft» og «naturstraum». Slik blir boka et oppgjør med en eldgamle religiøs og filosofisk tradisjon som vil ha oss til å skille ånden fra materien."