Ta på Jesus = Touch Jesus : poetry & documentary

"Jesus holder alle kropper sammen, men er ikke helligere enn sitt eget navn. Wærness av- og påmystifiserer verden og poesien"

"Dette er en gripende god bok … «Honoraret for denne boken skal lønne en musikklærer, samt skaffe en skolebuss», heter det i forordet. Attpåtil er boken tospråklig: Snur man den rundt, kan man lese Touch Jesus, i Gabriel Guddings stilsikre gjendiktning"

"Sjelfullt om Jesus. Praktfulle dikt og tankevekkende sakprosa fra en av våre fremste forfattere … Av dette har Wærness laget en nåtidspoesi som synger med en sjelfullhet og et eksistensielt alvor som det er sjelden å møte på i dagens litteratur … En virvel av presisjon og musikalitet munner ut i sluttlinjer som både forløser og bedrøver. Det er så mye i dette jeg kunne sagt noe om, men jeg må velge … Det er litt som å høre et barn prøve seg frem i språket, men samtidig måtte forholde seg til et vemod som springer ut av et verdenssyn og en livsfølelse som er mye, mye eldre … «Ta på Jesus» er blitt en samling praktfulle dikt og et essay som ikke minst har sin styrke i alt de setter i gang hos leseren av tanker"

"Ta på Jesus er en enestående bok, med et mangfoldig blikk på hva poesi kan være. Sjelden har jeg lært så mye av norske dikt. Samtidig er utgivelsen en sjangeroverskridende opplevelse i seg selv … Wærness forklarer i et eget, fyldig essay hvordan diktet er forbundet med hans egen virksomhet som forfatter – og musikklærer i Zimbabwe … Som leser leter jeg etter mulige sammenkoplinger mellom enkeltord, setninger og strofer – med poetisk erkjennelse og fryd som resultat. Særlig den siste delen, '(Jesu ansikt)', er elegant løst … Gunnar Wærness demonstrerer både i diktet og dokumentaren at han er bevisst tradisjonen arbeidet hans inngår i. Studier av århundrers glemsel og tilpasninger, oversettelser og avskrifter har vist ham at ‘skillet mellom poesi og åpenbaring blekner og blir usikkert’, skriver han. Også det kan Wærness ha rett i"

"Noe av det som gjør Gunnar Wærness til en av de mest originale poetene vi har i Norge i dag, er at diktene hans like mye leiker med stoffet sitt som de samvittighetsfullt søker ny innsikt. Diktene oppleves både sprelske og seriøse, ja, Wærness får det til å framstå som at nettopp de egenskapene er to sider av samme sak. I sin nye bok får han mye ut av å møte den kristne arven på denne særegne måten … Undring, en slags tilbedelse og maktkritikk står side om side … [dikta] oppleves som friske og flere steder freidige i møte med det bibelske stoffet. Slik klarer faktisk Wærness å finne fram til noe nytt i midt i det gamle … den siste delens erfaringer med zimbabwisk kultur bidrar også til å sette de første delene i en større sammenheng. Når jeg for andre gang leser diktene, trer det sosiale engasjementet i dem enda tydeligere fram … Ta på Jesus er ei rik bok, mye fordi den så eksplisitt trer inn i et vell av sammenhenger og viser at også mennesket står i disse: i historia, i sangen og musikken, i engasjementet for andre, i ånden, i språket"

"jeg kan ikke annet enn å la meg rive med av de tankene Ta på Jesus virvler opp … Det som gjør Ta på Jesus til et utfordrende tankerom, er hvordan Wærness bruker språket til tross for farene som er forbundet med det … Lesere av Wærness vil også i Ta på Jesus gjenkjenne den typisk wærnesske rytmen, en leken driv i språket … Mbiramelodiene forvalter et landskap og en tradisjon som er for store for de ordene Wærness har til rådighet. «Spirituelt» skriver han, og innser samtidig at dette norske ordet er altfor fattig. Men likevel insisterer han på å anvende slike ord … Slik kunne vi kanskje definert Wærness som en åndelig poet, eller en pustende samværpoet. Ta på Jesus forvalter denne ånden slik poesien forvalter sin sannhet: Ved å ikke gi etter for språkets begjær etter å innramme og fange verden, men ved å la stemmen hvile i sin egen rytme"