Så langt nattens hell

"En poet som verdsetter desperat kjærlighet ... Jeg vokste opp med Morten Øens minimalistiske, renskårne dikt, der selv enkeltord sto skjelvende sterkt alene på hvitt papir. Nå er han mer pratsom enn noensinne. Men så lenge han dikter 'ingen døde er til å stole på, og før eller siden må vi / innse at vi er noens triste historie', er det helt greit for meg"

"Ett av kjennetegnene til Øen er at poeten har full tiltro til at leseren kan finne ut av hans vidåpne linjer; her må leseren involvere seg og dikte diktet ferdig. Om Øens dikt må man si, som Sigmund Mjelve en gang sa om dikt, at de blir til to ganger: Først når dikteren skriver, dernest når leseren leser ... rommer mange enkle, åpne og vakre linjer"

"Fordi dikta kryssar fram og tilbake mellom ulike nivå, ulike språk, er dei det Roland Barthes kallar skrivbare tekstar: Du kan ikkje bare lena deg tilbake i godstolen og sjå at eit ferdig avrunda og heilt sjølvinnlysande kunstverk kjem imot deg. I staden er du sjølv involvert, du 'skriv' sjølv samanhengane mellom dei ulike elementa. Og gleda ligg i å bli rykka opp, å bli vekt frå det døsige kvardagstilværet og på ny oppleva den ekstatiske gleda ved å bli kasta ut i noko ganske ukjend ... i denne boka, og særleg på dei siste 20 sidene eller så, finn Øen plutseleg den timinga han har sakna før. Og då, då blir han verkeleg god"

"Øen er utolmodig overfor løgn og maskespel, men langt frå kynisk eller hatsk. Det er heller ein desperat vilje til å leve rett på. Sjå den andre. Kjærleik til livet ... Morten Øens første diktsamling på ni år knyter politisk kritikk, medieinteresse og svart realisme saman med ei turbulent og annleis kjærleikshistorie. Det er blitt ei vond og opprivande, men også øm og varmhjarta diktsamling"

"Det er med en gåtefull, skremmende og vital bok Morten Øen vender tilbake til poesien etter ni år i prosaoasen. Gåtefull, fordi den med sine pikselerte scener fra norsk hverdag makter å fremmed gjøre leseren; skremmende, fordi minnet om 22. juli 2011 henger som et istykkerrevet bakteppe bak hverdagen, den rare høsten da et helt land skalv og dirret etter sommerens grusomheter. Vitaliteten flimrer over skjermen i stuemørket, hinsides godt og ondt ... Romanskrivingen har gjort poeten Øen djervere og mer ordrik ... Å lese Så langt nattens hell gjør den darwinistiske litteraturkritikerorganismen både usikker og inspirert, det føles som å få et tusensiders brev fra Google komprimert av en poet. Så langt nattens hell inneholder rikelig med dominante memer, som ubønnhørlig vil spre seg videre i hjertene og hjernene der ute"

"Befriende usentimental diktsamling ... Det er en stor, rastløs energi over boka ... tankesprangene skaper nysgjerrighet hos leseren. Øen er befriende usentimental, han lar seg ikke by verken poetiske og eksistensielle klisjeer"

"Morten Øen gjer poetisk comeback ... Dikta er særeigne, på eit nivå verkar dei som eit zappande aggregat av ulike setningar, like vilkårleg samansette som stjernehopane ein kan sjå på bileta i byrjinga og slutten av boka. At Øen held det heterogene stoffet elegant samla på himmelen, grunnar seg på forma, ein eigenarta diksjon som har med hymna og songen å gjere"