Ting du kan røre

"Sara Li Stensruds første roman er en vakker og nedbrytende roman om gnålende slektninger som holder deg tilbake. … Sara Li Stensruds glimrende roman, Ting du kan røre, gliser hånlig og grotesk over slike forestillinger om et autentisk, rent og ekte «jeg». … Særlig språket er tidvis blendende og så engasjerende at Stensrud godt kan avkle alle livets plattheter og den moderne selvforståelsens fortapelse. Gjennom det groteske språket og den fortettede, snåle historien gir Stensrud selv en ny liten fortryllelse til verden. Men det er også noe medrivende i selve forfallsfortellingen som gir et snev av lys: Både morens og datterens kamp om å finne et «jeg» er nesten oppløftende."

"Sara Li Stensruds første roman har ikke vekket oppsikt. Men den er oppsiktsvekkende god. … Anmelderen undersøkte den lenge, og lenger enn lenge. Nå roper hun, for å overdøve lydene fra mobiltelefonene rundt, at «jeg fant, jeg fant!». Sara Li Stensruds Ting du kan røre er nemlig alt annet enn vanlig. … Et snurrig, men kledelig vink til Hans og Grete understreker at leseren befinner seg i en nokså brødrenegrimmsk roman, og ikke en koselig nattafortelling. Det samme gjør Stensruds formbeherskelse: Uskyldige, eventyraktige repetisjoner og rytmer på det språklige planet speiler slektslinjemotivet, som på sin side gradvis trer frem som urovekkende. … Slik undersøker fortellingen grensen mellom å være nær og næres av andre, og dessuten hva det vil si å leve sin egen eksistens, i motsetning til å bli levd av noe annet: av flimrende uhåndgripeligheter som trenger seg på. At Ting du kan røre ikke hører til blant flyktighetene, er åpenbart lenge før den lukkes. Stensruds mangslungne roman er det motsatte, en papirsak full av skjønnhet og innsikt, av fortryllende og tidløse, men også vågale formuleringer – som blir værende i hodet."

"Sara Li Stensruds første roman er et livgivende ras av sanselig språkbruk. … Ting du kan røre er navngitt etter et fragment av den greske antikke poeten Arkhilokhos, som var noe av en kåtskalk – og frasen peker mot en konflikt i romanens univers, mellom det nesten abstrakte langtidsperspektivet (tiden, døden og familiearven) og det konkrete, de tingene man kan berøre, det sanselige og seksuelle. … Det er den messende stilen som vinner meg over, og Stensruds helt åpenbare glede over å la språket virke som lyd, som klang og rytme og ståk. Og når hun, for eksempel, skriver om ligging, er effekten formidabel:

Avsnittet fortsetter og fortsetter, og det er strålende: taktilt, visuelt og festlig. Og selv om jeg lar meg føre av språkraset, er det også hvileskjær, aforismer eller underfundigheter som dukker opp, som at «det er fortida man husker i hukommelsen» – en utrolig rar setning, hvor enn sann. … Det litterære trykket er friskt, jeg har lyst til å si sjeldent."