Jente med dødningehode

"Hos Mona Høvring er kjente fortellinger til for å utfordres ... Å lese Mona Høvring kan være både befriende og øyeåpnende. Kanskje fordi temaene i tekstene hennes - kjærlighet, seksualitet, tap, sorg - behandles på en så ubesværet og selvsagt måte. Diktene kan være uærbødige, tilforlatelige og grense mot det muntlige - og samtidig beholde et alvor i bunn. De kan dryppe av sørgmodighet eller meske seg i store ord, men likevel ha en letthet over seg ... kjente fortellinger og tematikker får en ny klang, en ny horisont, et nytt innhold å navigere etter"

"Jente med dødningehode er heller ikke en bok det er lett å bli ferdig med … En god del av diktene er små komposisjoner i særklasse"

"Mona Høvrings dikt er i språkleg alarmberedskap og tek språket på alvor, i den forstand at språket aldri er nøytralt, men veit at det har evna til å nøytralisere menneske. Ho kan snu og vende på eit bilete og ikkje gje det fred, men ho kan også, andre stader, late det få stå og tone fram i all si enkelheit"

"Det er en fryd å lese en så leken forfatter som Mona Høvring ... Bildet er som hentet ut fra fortidens pene pikebøker. I dette konkrete tilfellet fra illustrasjonen til en svensk julefortelling fra 1930-tallet. Dette kan ses som typisk for denne forfatteren som så suverent spiller på motsetninger og kontraster, og veldig tydelig i denne nyeste boka der grensene mellom dikt og fortelling hele veien er flytende. Mona Høvring insisterer på sin egen stil. Hun gjør det med sjarm og språkglede, og på sitt beste med suveren språkbeherskelse ... et særdeles vitalt skrivestykke. Det er både glød, håp og sanselighet i Mona Høvrings språklige univers. Dessuten noen doser raseri"

"I Høvrings eventyrlige tekster åpner det seg svimlende rom, nærmest setning for setning. Dette er dikt som er skremmende og vakre på samme tid"

"Klartenkte og gåtefulle dikt om en jente som spør ("Så hvorfor leve videre?"), fabulerer ("Jeg hilser blygt på kjærligheten") og konstaterer ("For sannheten er jeg aldri sann")"

"Mona Høvrings lekne og fabulerende prosa passer som hånd i hanske til disse skrivestykkene som flyter mellom dikt og fortelling ... et vitalt stykke litteratur som byr på både glede, håp og en dose raseri"

"Denne ambivalensen, mellom idyll og tragedie, uskyld og skyld, er kjennetegnende for Mona Høvrings siste diktsamling. Det er mye som står på spill her. Familierelasjoner, fremtid, livsforutsetninger ... man kunne sagt at hun skriver anekdoter. Eller små pregnante eventyr, som med sin enkle eventyrlogikk nærmest står og vibrerer på boksidene ... Høvring skriver nærværende, og tekstene hennes er fulle av virkelighet, samtidig som de gir rom for abstraksjon og refleksjon ... Det meningsbærende i Høvrings siste diktsamling er tilstedeværende som et elastisk, smidig prinsipp – i form av lysende enkeltlinjer, og i form av utforskningen av mulighetene som ligger i det poetiske uttrykket"