De første sidene

I sin nye roman skriver Mona Høvring på umiskjennelig Høvringsk vis om eiendomsutvikleren Vanessa som kjøper et gammelt sjøhus uten å ha sett det. Utenfor huset for første gang får hun plutselig en eikenøtt i hodet. Er det et forvarsel? En sammensvergelse?

Her kan du lese de første sidene av Mona Høvrings Som den hellige Teresa av Lisieux.

Vel. Dette er jeg i alle fall sikker på. Jeg var ei kvinne i noe som kunne kalles mellomalderen. Verken ung eller gammal var jeg den dagen jeg befant meg utafor det der sjøhuset. Jeg sto i ei sørvendt skråning ute i ei høstlig blomstereng, under et digert eiketre sto jeg, da ei nøtt kom farende fra oven. Nøtta traff meg i hodet. Det virka ikke som en tilfeldighet, nei, mer som et bevisst angrep, en form for ydmykelse. Ydmykelse? Det var da et underlig ord, men det kom opp i meg, det var som om noen kviskra det i øret mitt. Jeg kjente meg hjemsøkt, jeg veit virkelig ikke hva som gikk av meg den dagen, alt jeg opplevde, kjentes som livstruende rystelser, det herska ei vill sitring i meg, rundt meg, i treet, i nøtta, overalt. Det var ikke til å holde ut. Var dette et forvarsel? En sammensvergelse? Var jeg i englenes helvete, der det å få eikenøtter i hodet kjentes som å være overlatt til evig pine? Hadde treet med vitende og vilje lokka nøtta til å slippe taket? Var det druidene som herja på? Var det et forvilla, snakkesalig orakel fra Dodona som fikk løvet og greinene i eiketreet til å knake så vilt? Var det barfota Selloi-prester som lå i graset og kilte meg under føttene? Men. Hvorfor tenkte jeg slik?

Ved et innfall hadde jeg kjøpt et sjøhus i en liten by ved kysten. Uten å ha sett huset annet enn på prospektet la jeg inn bud. Det var et gammalt oppussingsobjekt ved innseilinga til ei tidligere fiskehavn, et digert trehus som sto og kneisa med den ene endeveggen rett ned i vannet. Jeg veit ikke hva det var som fikk meg til å ta den avgjørelsen. Den enkleste, mest nærliggende forklaringa var at jeg hadde vokst opp i et lignende hus, på et lignende sted. Dessuten hadde jeg gjennom flere tiår opparbeida meg betydelig kapital, nettopp gjennom dristige kjøp og vellykka salg av eiendommer. Eller var ervervelsen bare en av disse tvetunga overtalelsene underbevisstheten min blei så forført av, særlig når jeg var fyllesjuk og deprimert? Impulsiv og rådvill var jeg. Mismodig og håpefull. Kraftfull. Gløgg og benåda. Sart, som et persilleblad. Hard. Hard som nøtta? For noen grusomme pek av gudene å gi meg disse ambivalente særtrekka. Hadde jeg alltid vært slik? Jordnær og svevende? Å. Ja. Alltid.

Allerede morgenen etter at jeg hadde lagt inn budet, ringte megleren og meldte at sjøhuset var mitt. Han kunne møte meg samme ettermiddag, sånn at vi fikk ordna med papirene, for huseierne, arvingene etter en gammal far, ville gjerne få salget unnagjort så raskt det lot seg gjøre.

Jeg tok kystveien, og sjøl om det var en forblåst og gold ettermiddag, fant jeg ro i det bølgende landskapet: små knauser, spredte gårder, steingjerder og strender. De beitende sauene, var de i stand til å drømme om døden?

Det var et godt stykke å kjøre. Jeg hadde ikke på musikk, ikke nyheter, nøyt bare den jevne motorduren. Et par ganger ringte mobilen, begge gangene var det Georg, men jeg gadd ikke å svare, det fikk vente til jeg kom fram. Sannsynligvis lurte han bare på hvilke planer jeg hadde for helga. Han hadde flere ganger sagt at han ville ta meg med ut på en bedre middag. Jeg hadde nølt. Jeg nølte fortsatt. En bedre middag kunne jeg for så vidt når som helst fikse meg sjøl. Som regel var jeg kjapp med å ta avgjørelser, men når det gjaldt Georg, hadde jeg lenge vært irriterende rådvill; de gangene han spurte om jeg så for meg ei framtid med han, blei jeg matt og unnvikende og sørga for at samtalen tok ei annen retning. Sjøl etter to tiår som en slags kjærester slo jeg meg ikke til ro med han, mens vi var sammen hadde jeg, i skjul, flere frivole, flyktige affærer, og jeg gjorde det innimellom slutt med Georg, men så kom vi av en eller annen snodig grunn sammen igjen. Jeg som vanligvis var så målretta, klarte ikke helt å begripe hva jeg ville med Georg, derfor lot jeg han komme innpå meg, på ny og på ny. Vi møttes ganske uregelmessig, stakk innom hverandre nå og da, delte et par flasker vin og spiste et godt måltid, iblant lå vi sammen, sov sammen, og det var i grunnen nok for meg. De siste ukene før sjøhuskjøpet hadde Georg meldt ekstra tydelig at han ønska noe mer med forholdet vårt. En søndag morgen, jeg hadde nettopp dusja, hodet kjentes fremdeles tåkete etter vinen jeg hadde drukket kvelden før, søvnen hang ennå ved meg med sine uklare påfunn og postulater, kom Georg, uten å banke på, inn på badet, satte seg på dolokket og foreslo lystig at vi skulle flytte i hop. Argumentene han brukte mens han satt der og vippa med den ene foten og gestikulerte med begge armene, var alt fra at han elska meg til at det åpenbart var penger å spare dersom vi budde i lag. Georgs begrunnelser fylte meg med både medfølelse og forakt. Medfølelse for ønsket han så åpenbart hadde om å elske noen, forakt for hvordan han så ubeskjedent satt der med den gutteaktige manneviljen sin og løy fram kjærligheta han kjente for meg. Uten å svare mer enn uhm og et vagt ja dro jeg på meg den kvite morgenkåpa, jeg hadde kjøpt den sjøl, den var i økologisk bomull, mer omfavnende enn Georgs fagre ord i grunnen. For altså. Overvettes begeistra var jeg ikke. Spare penger? Herlighet. Vi eide da hvert vårt pent møblerte hus. Vi hadde rikelig med penger på flere kontoer, begge to. Aksjer og verdipapirer, plassert i fond over hele verden. Det måtte  da kunne kalles overflod? Jeg tulla et badehåndkle rundt hodet, kikka meg i speilet. Turbanformen kledde meg, ja, den gjorde virkelig det. Kunne Georg være så snill å brygge ei kanne kaffe til oss? Georg spratt opp, så klart, kaffe skulle bli, han virka tindrende fornøyd, jeg hørte plystringa hans fra kjøkkenet, han hadde fridd til meg flere ganger opp gjennom åra, og nå var det ingen tvil om at han trudde at jeg endelig ville komme han i møte.

Vil du lese mer? Kjøp Som den hellige Teresa av Lisieux