Jeg husker framtida

"Framtida står i tittelen fram som noko svekka, forsvinnande, tapt, uoppnåeleg og ikkje lenger eksisterande: Som eit minne. Det lyriske eg-et hugsar attende til ei tid då det kunne fabulere om framtida, då framtid fanst som nærmast uendelege utkast. Sjølv om ein kan ha problem med å plassere det lyriske eg-et sin utseieposisjon, planta som det er i ei spøkelsesliknande tid utanfor tida, utan ein intakt framtidsdimensjon, kan ein lese langdiktet – som i det store består av ei opprekning av alt det eg-et ikkje hugsar om framtida – som ein freistnad på å kome på sporet av ei tapt framtid … Stensrud er sanseleg suggererande og besvergande og så å seie byssar lesaren inn i transen sin halvmedvitne dimensjon, i ein tilstand av flyt og draum "

"Om å se fremover for å bevare det som finnes her og nå … Enkle ord beskriver enkle, magiske skapelsesformer … gjør leseren klar over livsformer vi ikke bør ta for gitt, med andre ord en type økodiktning … Det muntlige språket til Stensrud, med ord som «gjømme», drar den tryllende skapelsesberetningen ned på jorda igjen, ned til det som kjennes som vår klode og vår fremtid. Den søte, litt triste fantasien blir mørk … Måten boka utvikler seg er dens sterkeste kvalitet. Diktene går fra å være en nett drøm om hvordan liv kan se ut, til å bli en bønnfallende insistering om å ta vare på det kjæreste vi har: liv, uskyld. Barn … Helt mot slutten av diktsamlingen kommer en intens rekke med spørsmål om hvordan det vil bli med disse nye barna, denne nye sjansen på prosjekt menneskehet. Effekten er stor. Raset av spørsmål avdekker den store uvissheten om hvordan dette egentlig vil gå. De gjør oss svar skyldig. Hva gjør vi nå, i dag, for å ta vare på det aller viktigste vi har? Diktene til Stensrud konfronterer nåtiden ved å se fremover … minner leseren om vår skaperevne som handlende individ og menneske"