Himlene glitrer

"dikta i Himlene glitrer svingar overraskande, i stadig drift frå denne til andre verder. Ikkje minst merkar ein seg lengten i språket … I botnen av dikta til Høvring verkar det som det ligg fornyings- og forvandlingssoger, eit eldgamalt litterært motiv … Det er interessant at Høvring nyttar det eventyrlege. Høvring viser at eventyret har noko grunnleggjande tragisk og sorgfullt ved seg fordi det ber med seg eit medvit om at den verda og dei samanhengane eventyra høyrde til, er borte, har gått under … Trass i alt mørke finst det ei lys poetisk tru og håp på mennesket i Mona Høvrings dikt. «Himlene glitrer» er eit forsvarsskrift for mennesket og poesien"

"Mona Høvrings minimalistiske diktsamling går langt inn i en mytisk virkelighet … Høvring dikter og klipper til fliker av gammelmodige myter, og antyder et slags samfunn inni samfunnet – et sted hvor sannheten søkes på et elegant vaklepunkt mellom skarphet og sløvhet, mellom individuell og kollektiv skaperkraft. Høvrings forfatterskap er noe ganske for seg selv"

"Himlene glitrer er en rik bok, som gir mye tilbake til en åpen leser. Eventyr og myter, bibelske fortellinger og salmer utgjør et forråd Høvring fortsetter å hente språk, klanger og bilder fra. Dette er sjangere og tekster som blander i hop det kjente og det ukjente, og får verden til å framstå fordreid og symbolsk — for ikke å si skjebnesvanger. Høvring bruker dem som en eklektisk inngang til å bearbeide livets mer eller mindre dunkle bestanddeler. Hvordan henger død og livskraft sammen? Hva slags håp kan man ha i en verden som inneholder så mye lidelse, sorg og tap? Hvordan tåle feilbarligheten i seg selv og verden? Hva betyr framtida i en usikker tid, for en uviss eksistens? Spørsmål som disse vokser ut av diktene mens jeg leser, de gjør seg gjeldende uten at de formuleres direkte. I stedet er de virkningen av det usagte, bildene og klangenes tale"

"Høvring fornyer sin særegne stemme i Himlene glitrer … Denne samlingen er fylt opp med både mytiske og religiøse referanser, men hun prøver ikke å gjøre dem moderne eller latterliggjøre dem. I stedet fremstår det som et forsøk på å bevare det fremmede ved dem, og samtidig insistere på at de kan være meningsfylte for oss. I det fremmede språket som finnes i eventyrene og mytene, finnes det også en mulighet til å se oss selv på nytt … Høvring tenker gjennom glasskulen, og den strekker og bøyer på verden"