Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født

"Det finnes ikke så mange historier om søsterskap. Mona Høvrings lille roman handler om forholdet mellom to søstre som er svært nær hverandre i alder. Følelsen av avhengighet og forlatthet når voksenlivet inntreffer og de skal gå hver sin vei, den bittersøte gjenforeningen senere … Nærheten de har hatt hører til fortiden, fremtiden er likevel full av løfter. Forfatteren forsøker å ‘beskrive den plutselige oppblussingen av lyst’. Hun lykkes og vi skjelver, ikke bare av kulde"

"Mona Høvring skriver om familien med oppriktighet og varme, om forholdet mellom to søstre, om hemmeligheter og om det uuttalte som utgjør litteraturens kjerne. En kort roman der virkelighet og fantasi blandes i hodet til en ung kvinne som går gjennom tåke og snø, for å bli kjent med og finne seg selv, langt borte fra ufriheten i et tidvis giftig forhold. Men er det mulig å stille seg selv i lyset når man alltid har befunnet seg i en annens skygge?"

"I Ellas fortelling bryter det stadig inn minner og kuriøse anekdoter. Eventyret pågår innenfor realismens hage, men stemningen truer hele tida med å briste ut i noe absurd og pussig. Noe den også gjør, men ikke slik man venter. Jeg begynner å tenke på filmer av Wes Anderson eller Bent Hamer … Appetitt, farger og former ligger hele tida langt framme i fortellingens billedunivers […] referanser som like gjerne peker til krim og slagersvisker som til litteraturens kanon. Men for mye blir det aldri. Det forføreriske er både krumtapp og kremtopp i en roman som imponerer både med sin klare balanse og sine gripende uforklarligheter."

"Den er mystisk, mørk og modig … Jeg kommer nær en livserfaring. Jeg-fortellerens uro gjør noe med min sinnsstemning som er forunderlig og fint … Høvring har et språk som slår en i øynene … ofte anvender Høvring nettopp ikke det beskrivende ordet man kunne forvente. Slik åpner hun blikk og skrift for «det ubeskrivelige», det som likevel, i en ny synsvinkel, manifesterer seg nesten som en fysisk størrelse … Setningene hennes kan siteres uavhengig av fortellingens gang. Uten at det føles filosofisk besserwisser-belærende, blir de stjerneskudd av erkjennelse … Jeg åpner døren for Mona Hørvings rare, lille bok. Det føles risikabelt, men jeg slipper takknemlig ordene inn."

«Mona Høvrings nye roman Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født skildrer kjærlighet på en original måte.»

"Det var en spennende reise ... Jeg ble virkelig trukket inn i denne romanen som på en enkel måte, over bare 128 sider, bød på både livsvisdom og pirrende spenning. Svaret på hva som skjedde mellom søstrene forblir uavklart. Det gjør at romanen fortsetter å leve lenge etter at du lukker den og setter den i hylla. En dag kommer jeg sikkert til å ta den fram igjen og lese den på nytt."

"Høvringspråket er en nytelse å lese ... Høvring tvinger oss bort fra virkelighetens ubehag og inn i litteraturens usikre, men grenseløst frie verden ... en stor roman"

"Les Mona Høvring og smak på hvert ord, for hver setning er som et kyss du ikke visste at du lengtet etter."

"Mona Høvring er kanskje først og fremst poet. Også når ho skriv prosa, har ho denne leikande og nyskapande innstillinga til språket som er typisk for kløktige lyrikarar. Tekstvevnadane hennar er fulle av opne og skjulte litterære førelegg. Ho skriv uutgrundeleg litteratur med rik symbolikk, soger som alltid overraskar ... Høvrings augeopnande og forunderlege metode er heilt hennar eigen ... Her er mange glimrande setningar, originale og lada med meining ... Går ein til Høvring med ope sinn og nyfike hjarte, blir ein lønt med ei litterær oppleving av dei sjeldne. At boka er kort, gjer at ein med fordel kan lese henne fleire gonger, slik ein kan med gode dikt"

"Det som griper meg hver gang i Høvrings romaner er den delikate, selvfølgelige stemningen som alltid er så tydelig på tross av at den er malt fram med ganske små armbevegelser, og enda en gang er jeg fanget."

"et verk der språket nærmest vokser ut av fortellinga og gir noe helt eget, og du som leser begir deg fullstendig inn i det universet forfatteren skaper og inviterer til"

"Høvring har blik for de nuancer i vores relationer, der ellers undslipper opmærksomheden og hverdagssproget, samt evnen til at skrive små, funklende scener (her skiller en erindring om kartoffelchips og knappenåle sig særligt ud med sin blanding af ubehag og nænsomhed). Hendes prosa er præcis og rig på adjektiver, som et overdådigt og sirligt dækket middagsbord ... en fin og særegen fortælling om to søstre, der vokser fra hinanden"

"Høvrings nyeste roman er ei hjertevarm fortelling om to voksne søstre som tidligere sto hverandre nær, men som nå skuler til hverandre i irritasjon og misunnelse. I tillegg til å skildre egenrådighet og annen bråhet, viser romanen også en vilje til å velge det gode. Språket er høyst gjenkjennelig høvringsk: merkelig snirklete, fullt klar over at orda er like mye klang som mening."

"Mona Høvring skriver om drømmer, i et språk som er direkte, rikt og sensibelt. Hun viser oss hvor lett en skjør virkelighet kan briste når lidenskap og sjalusi slippes løs»"

"Gnistrende i synaptisk forstand, om to søstre på hotell, under en stjernehimmel man må beundre, men som gir befriende liten forutsigbarhet"

"’Fortryllende’, poetisk og leken roman full av litterære hint. En skarpt opplyst fortelling, kledd i kvass samnorsk, forfatterens varemerke"

"Sitronfrisk, mildt absurd søsterskjebnesaga fra den norske alpeheimen. Framdrift og stillstand møtes, likeledes kitsch og psykologi, i god Høvring-stil"

"Høvrings nye roman har en både forstandig og egensindig klang. Det handler om et komplisert søsterforhold, som får utfolde seg i fristil på et høyfjellshotell, med kjærlighet og sjalusi i like doser. Forfatteren er som alltid - uansett sjanger - Poeten Høvring: sjarmfull, søkende, vâr, elegant på sine helt egne premisser. Det er muntert og sårt og litt rart"

"Romanen er skrevet i et finslipt, nydelig og imponerende språk, og som leser nyter man hver setning. Mona Høvring er etter min mening en av våre beste forfattere – hennes litteratur gir deg stor leseopplevelse og ny innsikt"

"Mona Høvring forener språklig oppfinnsomhet og vilje til virkelighetsforståelse med enorm kraft ... en krystallisert prosa hvor alt som ordsettes funkler, gnistrer, lever og bevrer på uforutsigbare måter ... For en bok dette er! Det er sjelden jeg har kost meg så mye i lesningen. Språket er porøst og luftig som alpeluft og selv om jeg ikke ser enhver scene like tydelig for meg - ja, selv om noe forblir en konstruksjon som bare bor i språket - kjenner jeg meg oppkvikket og klinkende klar i hodet av å lese denne teksten. Omtrent på det vis tankene kan klarnes med en spasertur en solfull vinterdag i høyden. Dessuten er det en sjelden sort humor her, en humor som er tett vevd sammen med utfordringen enhver som skriver kjenner så inderlig godt: Ønsket om å beskrive verden presist. Årets roman kom sent på året for min del - men det er ingen tvil om at denne topper lista"

"Da velger jeg Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født ... Mona tror fortsatt hun er en smal forfatter, så hun ble forbauset da romanen tidligere i høst ble nominert til Bokhandlerprisen. Men hun skriver bare bedre og bedre, så både nominasjonen og det større opplaget boka er kommet i er fullt fortjent!"

"Det er medrivende lesning når vår heltinne erklærer: 'Jeg ville ikke mer. Jeg ville ikke ha noen medlidenhet. Jeg ville bare takke for meg. Hele tida hadde jeg tenkt at nå begynner det. Livet. Men det gjorde jo ikke det. Det var så lite luft mellom livet og meg. Jeg klarte ikke mer' ... Zweig figurerer [..] gjennom hele denne romanen som en 'stille påminnelse' om følelsenes forvirrende kraft. Vår heltinne er begravet under sine egne knuste forventninger, og står dermed i fare for å følge imperativet om å være stille, 'aus freiem Willen und mit klaren Sinnen'. Når hun likevel reiser seg og fortsetter, må det være av en slags skrikende nødvendighet, fordi det finnes noe i selve livet som nekter å være stille"

"Romanen frå i fjor haust Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født har fått stor merksemd. Berre tittelen! Det Mona Høvring byd på, er ikkje norsk raudvinssurrealisme"

"Fra begynnelse til slutt briljerer Høvring med en prosa som er like enkel som den er potent … Det høres kanskje nyforelsket ut, men jeg vet ikke om noen andre som skriver som Mona Høvring … Fallerte hotell kan vekke assosiasjoner til alt fra filmer som The Grand Budapest Hotel (Wes Anderson) og The Shining (Stanley Kubrick) til romaner av Agatha Christie. Når det hos Høvring har funksjon som et høytliggende hvilehjem, dit søstrene drar for at Martha skal komme seg etter et sammenbrudd, går tankene lett til Thomas Manns Trolldomsfjellet … Innenfor et nærmest tidløst univers, der bare noen få markører knytter fortellingen til samtiden, får Høvring maksimalt ut at historien om søskenforholdet og det merkverdige hotellet de to kvinnene besøker. I en eventyrlig, gåtefull atmosfære, som aldri føles unødvendig tåkelagt, skriver Høvring, på sitt typisk tilbakeholdte vis, øyeåpnende om begjær og stridslyst, om tilknytning og behovet for løsrivelse, og om de ulike viljene som bor i fortellerens bryst. Fremdeles ligger det meste av bokhøsten foran oss, men mitt stalltips er likevel at Fordi Venus… vil bli stående som en av årets beste."

"utmerker seg som høyst gjenkjennelig høvringsk. Med sine egenarta ordformer og rike ordtilfang står Høvrings litteratur for meg som helt særegen, og dessuten høyst skatta i den norske samtidslitteraturen. Mens jeg leser skyller en glede over meg; tenk at også dette ordet finnes! Tenk at Mona Høvrings bøker finnes! … – slik opplever jeg det å lese Høvring. Som en gjenoppdagelse av omsorgen som finnes både i språket og i verden, ja, som ei hjerteutvidende sansning … Allerede på bokas første side siterer Høvring tittelen på en av Stefan Zweigs bøker, som flere ganger i romanen blir referert til; Verwirrung der Gefühle. Slik jeg leser romanen, er det kanskje mest av alt dette den undersøker; følelsenes forvirring, i ei både særegen og typisk søsterrelasjon … Ei rekke elementer i Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født framstår nesten eventyraktige. Tittelen, med dens underlige skjebneforklaring, er en ting. En annen er Ellas vilje til å ljuge, eller altså; dikte … i fortellinga framstår både tida, rommet og personene nesten tidløse, slik det bare er mulig i fantasien … Noe av det jeg liker best ved Høvrings roman, er omsorgen i den … Som den ene kapitteloverskriften sier det: «Jeg går i rette med mitt ynkelige indre». Et slikt oppgjør opplever jeg at Ella forsøker å gjennomføre … Slik sett er romanen moralsk, idet den formulerer postulatet: «Ingen burde ønske seg noe som til sjuende og sist er til skade». Og dette gjør romanen forfriskende … På lignende vis er Høvrings språklige omhu oppkvikkende. Hennes på samme tid dyssende og klartenkte språk er fullt klar over at ord er minst like mye klang som mening."

"Hennes romaner lar seg lettere sammenligne med utkanten av den europeiske kanon fra det siste århundret, enn med norsk litteratur fra samme periode … og i tone og form minner Høvring ikke så rent lite om forfattere som Fleur Jaeggy, franske Colette og dessuten hennes norske navnesøster, som Høvring snekret sin hommage til i romanen Camillas lange netter … «Jeg tenker på ei jente jeg aldri møtte, hun var av denne verden, men hun var ikke av denne verden.» Det paradoksale sitatet fra et av diktene i Ekornet og den vaklevorne broa (2010) beskriver Høvrings romanheltinner godt. De er av denne verden, men virker ikke komplett realistiske, de har noe eventyrlig ved seg … Romanen besitter, som Høvrings tidligere utgivelser, en intens visuell kraft."