Bli hos meg
"Ørstaviks forfatterskap er blant de mest særpregede og litterært givende vi har på norsk, noe også årets utgivelse understreker til fulle"
BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN, ÅRETS BESTE BØKER 2023
"’Hvilke kjærligheter er vi ment å leve?’ spør Ørstavik i sin reflekterte roman om utrygge relasjoner … Ørstaviks beskrivelser av hva frykt gjør med en, er subtile, men sterke … Det flyktige i romanens form fungerer som en illustrasjon på hva redselen gjør med henne"
SIGRID ELISE STRØMMEN, VÅRT LAND
"Sjelegransking på speed … Ørstavik skriver så skakende modig at man som leser blir svett i håndflatene av uro … jeg-personens historie [er] krutt. Dette er Hanne Ørstavik på sitt aller beste; så intens og dyptloddende at uroen smitter … framfor alt formidler hun en sjelelig åpenhet som kjennes naken og dirrende intens"
INGER BENTZRUD, DAGBLADET
"[Ørstavik] undersøker blant annet forholdet til faren med en språklig presisjon som hun hittil i forfatterskapet sjelden har vist oss. Det er både sårt og modig gjort. I forlengelsen av dette viser hun dessuten hvordan kompliserte farsrelasjoner skaper mønstre som er vanskelig å bryte eller finne veien ut av, for eksempel senere, i forholdet til menn. Fortellingen om kjærlighetsrelasjonen til M, som hun går inn i etter ektemannens død, hører med til noe av det beste hun har skrevet"
PREBEN JORDAL, AFTENPOSTEN
"Ørstavik har alltid vært en forfatter med en fininnstilt interesse for menneskers komplekse følelsesliv. Så også denne gang … Ørstavik skriver som vanlig med et stort indre trykk, det man gjerne kaller ‘nødvendighet’. Det resulterer i flere lysende vakre enkeltpassasjer"
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG
"En rasende kjærlighetshistorie ... Ørstavik har en egen evne til å snu perspektivet, slik at vi ser det sårbare i faren og i den unge kjæresten … Hvert nytt element som bringes inn bidrar til å fordype samtalene rundt det som er det overordnede spørsmålet: Hva vil det si å bli elsket av noen? Hva innebærer det å være redd for å bli utsatt for psykisk vold? … Det er en gjennomgående sensitivitet her, overfor det som pågår rundt oss og i oss. Hele tiden med disse treffsikre metaforene … Ørstavik gjør oss alle til sensitivitetslesere - både i bokstavelig, og i ordets, aller beste forstand"
KNUT HOEM, NRK BOK
" Sterkt om mannlig raseri. Hanne Ørstavik rapporterer fra grenselandet mellom frykt og kjærlighet, liv og diktning … I den fragmentariske, springende formen gestaltes et forfatter-jeg som prøver å finne ut av noe, mens den ekstreme nærheten til stoffet puster liv i skildringene av den vanskelige kjærligheten … Ørstavik gir stoffet en gjenstridig litterær kraft"
LEIF BULL, DAGENS NÆRINGSLIV
"Fortelleren i Hanne Ørstaviks roman søker med briljans å vinne erkjennelse om seg selv – og om verden – gjennom kunst og litteratur … Med intensitet og utholdenhet har forfatterskapet oppnådd en stor indre bevegelighet – i en detaljrikdom, sanselig og refleksivt, som overbeviser … De forsiktige, utprøvende setningene om dyslektikeren og glassblåseren i nabohuset, som lever inn og ut av fengsler, men som samtidig bryr seg, sender fortelleren gaver og blomster, viser omsorg, strekker ut en hånd – disse vakre, korte passasjene er alene verdt lesingen av «bli hos meg»"
TOM EGIL HVERVEN, KLASSEKAMPEN
"Når jeg leser Hanne Ørstaviks nye roman «bli hos meg» slår det meg hvilken modig forfatter hun er ... Det er den klarsynte, men også den undrende, utforskende Hanne Ørstavik som bringer vårens kjærlighetsfortelling i havn. Hun er tydeligere og dristigere enn noen gang … Hun er dristig i valg av virkemidler, og viser også i vårens roman at hun med letthet kan utvide det litterære rommet ved å trekke inn andre kunstformer … hun vever og knytter sammen barndomserindringer og voksne kjærlighetsmøter der både det sublime, det pinlige og det vulgære får plass"
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
"Ørstaviks vilje til å ta i slikt som omverdenen anser for fjernt, ulovlig eller latterlig, er ukuelig og uvurderlig … Skrivemåten hennes kan oppleves som dvelende, men søker hele tiden å konkretisere, å faktisk synliggjøre bevegelsen i et møte, en tanke, en følelse. Og idet hun når frem, er gevinsten betydelig, da lar disse beskrivelsene oss faktisk erfare noe på en måte som føles relevant … den mer langsomme kverningen som foregår i speilfortellingene har en verdi, som innblikk i fortellerens selvforståelse … Verdien i hennes selvundersøkelser ligger ikke bare i det «hudløse», men i at de griper deg så hardt i armen"
CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBLADET
"Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå. … i større grad enn i de tidligere romanene skjønner vi at evnen til å holde og bli holdt har forutsetninger man ikke kommer unna. Og det er ikke alle kjærligheter vi er ment til å leve ut … Jeg tenker mens jeg leser, blir forstyrret, uroet, stimulert og bekreftet av lesningen. Om romanen er sann? … Den snakker med oss sånn som vi snakker, den spør og ser etter mønstre, bare for å ville bryte med dem. Den søker å bli møtt, mer enn å forstrekke seg. Den prøver å høre noe annet for slik å komme seg bakenfor"
LIVE LUNDH, VINDUET
"Ørstavik held fram med ærlege og inderlege undersøkingar av dei inste romma … I relasjonen på notidsplanet spelar barndomen seg ut på ny. Det er eit velkjent tema, men i Ørstaviks vare, nesten lysande prosa blir det relevant og levande … Ørstavik viser oss kor lang vegen inn til det inste rommet kan vere, det kan ta eit liv å kome dit. Ho handsamar det vanskelege temaet med stor varsemd, og med denne fullstendig opne haldninga som gjer at ein nesten blir svimmel medan ein les"
HILDE VESAAS, DAG OG TID
"Ørstavik skyr ikke de store livsgåtene. Og hun har aldri svarene på dem, heldigvis, hun undersøker mer hva det vil si å være et menneske … Vi blir en del av jeg-fortellerens lidelse, vi blir medlidende. Og forstår dermed mye mer av hva det vil si å være et menneske i et samfunn og et liv hvor kjærligheten både er og ikke-er. Dette må kunne sies å være noe av meningen med god skjønnlitteratur, og Hanne Ørstavik har igjen forstått hva det dreier seg om"
JAN-ERIK ØSTLIE, FRI FAGBEVEGELSE
Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg. Hadde jeg spurt, vet jeg at de hadde sagt ja, mamma og pappa, klart de var glade i meg. Men jeg spurte ikke, også for at pappa ikke skulle bli sint. Det var jo en så selvsagt ting. Sånn Gud er glad i menneskene. Du vet jo det. Hvorfor kunne jeg ikke kjenne det?
De rørte aldri ved hverandre, kjærtegn, det var ingen ømhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var øksen over jordene i snøen midt på natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og løp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snøen i én strek, så ung og sterk og smidig han må ha vært, pappa, yngre enn M er nå, 33 eller 34, men nå forteller pappa meg at det var ikke sånn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med øksen var det ingen som hadde forstått, han var ikke ute etter noen, han hadde øksen med for liksom å bruke den som klubbe, som i retten, for å slå noe fast, et standpunkt, de hadde vel diskutert politikk, faren din er gal, han løp etter folk med øks, det endte med at dyrlegen satte en beroligende sprøyte, de var flere om å legge ham ned og holde ham der. Men det med øksen er så lenge siden, mamma var gravid med meg da det skjedde, det var bare den ene gangen. Det var ikke pappa med øks vi var redde for. Vi var bare redde.
Fortelleren er en norsk forfatter som bor i Milano. Innimellom reiser hun hjem til Norge. Der besøker hun faren, som er blitt en gammel mann på 87. Den italienske kjæresten er mye yngre enn henne og både øm og sterk. Han blir lett rasende, som faren ble, det gjør henne redd. Som en slags speilhistorie forteller romanen også om Judith, som etter at mannen døde, har blitt boende i det grønne huset i Minneapolis. Der møter hun unggutten Matt.
De rørte aldri ved hverandre, kjærtegn, det var ingen ømhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var øksen over jordene i snøen midt på natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og løp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snøen i én strek, så ung og sterk og smidig han må ha vært, pappa, yngre enn M er nå, 33 eller 34, men nå forteller pappa meg at det var ikke sånn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med øksen var det ingen som hadde forstått, han var ikke ute etter noen, han hadde øksen med for liksom å bruke den som klubbe, som i retten, for å slå noe fast, et standpunkt, de hadde vel diskutert politikk, faren din er gal, han løp etter folk med øks, det endte med at dyrlegen satte en beroligende sprøyte, de var flere om å legge ham ned og holde ham der. Men det med øksen er så lenge siden, mamma var gravid med meg da det skjedde, det var bare den ene gangen. Det var ikke pappa med øks vi var redde for. Vi var bare redde.
Fortelleren er en norsk forfatter som bor i Milano. Innimellom reiser hun hjem til Norge. Der besøker hun faren, som er blitt en gammel mann på 87. Den italienske kjæresten er mye yngre enn henne og både øm og sterk. Han blir lett rasende, som faren ble, det gjør henne redd. Som en slags speilhistorie forteller romanen også om Judith, som etter at mannen døde, har blitt boende i det grønne huset i Minneapolis. Der møter hun unggutten Matt.
Vis info om boka Skjul info om boka
Utgitt | 2024 |
---|---|
ISBN | 9788249527618 |
Innbinding | |
Tittel | Bli hos meg |
Bokgruppe | 502 |
I salg | 04.01.2024 |
Emne | Foreldre Norge Romaner Ekteskap og parforhold Kjærlighet Italia Skjønnlitteratur |