Venterommet i Atlanteren

"Olivia er en egensindig kvinne, som de fleste mennesker er hun ingen jevn strøm, hun står fram med alle sine kinks og forsvarsmekanismer, og nettopp derfor virker hun så levende. Det blir en oppløftende tekst om en dirrende, ungdommelig tilstand ... Det er lett å ville klemme litt til og si at teksten vekker leseren til live på grunn av dens sanselighet. Høvring finner flyt i språket for en kompleks og motstridende personlighet. Hun har et øye for quirkiness, livets små skjevheter"

"Høvrings språk er raffinert: Det er lyrisk, sanselig, finurlig ... det fininnstilte raffinementet er paret med en slags sjømannsaktig hang til å trekke frem muntlige særegenheter, støvete vendinger og grovkornete adjektiv, deilige ord som "forsmedelig" og "ståkete". Denne stilmessige slalomkjøringen gjør språket uforutsigbart og lekkert, hardt og mykt, strømmende og kantete på samme tid; som en konsekvens gleder jeg meg over kraften som formelig gløder fra noen av disse setningene, og jeg må le, samtidig som boken tematisk sett omhandler noe svært alvorlig: Olivias tilgrunnliggende mistilpassethet og angst. ... Selv om Høvring kanskje først og fremst er poet, og har mange beundringsverdige lyrikkutgivelser i sitt kjølvann, kunne jeg ønske at hun vil bruke enda mer tid på å skrive romaner som nettopp Noe som hjelper og Venterommet i Atlanteren ... Høvring skriver nemlig sin prosa forbannet godt."

"Dette er en ekte kjærlighetsroman"

"Venterommet i Atlanteren er hennes andre roman, og Høvring tar med seg poetens språklige sensibilitet inn i prosaen. Det er en slank og elegant tekst. På få sider rekker vi å bli kjent med et rikt fasettert galleri av individualiserte og spill levende mennesker. Høvring tegner sine vignetter av personer og situasjoner med den sanne kunstners sikre strek – med sparsomme, men nøye utvalgte trekk. Hun skriver med alle sanser i høyberedskap, og fortellerholdningen er utsøkt lett i anslaget. Hun klarer også å gjengi den elektriske knitringen i den begynnende forelskelsens magnetfelt i dialog som føles frisk og klisjéfri ... Dette går utenpå den jevne norske vasne bokhøstgrå romantraurigheten."

"Kontrasten mellom renslighet og det feminine på den ene siden, og det maskuline, skitne på den andre, er spennende og godt utnyttet i teksten. Øya midt i Atlanteren, med sin smeltede kjerne og varme bad, vever alt sammen."

"Det ligger vemod i å vende tilbake til et farvel. Når et oppbrudd har satt seg fast et sted inne i en, fører gjenerindringen av det til at selve avskjeden virker forstørret og utvidet, som om den brer seg utover tiden før og etter. Denne følelsen er gjennomgripende når jeg leser Høvrings siste roman (…) med en visuell emosjonalitet jeg kanskje først og fremst forbinder med filmen ... og som slik minner meg om at noe av det fine med romansjangeren er nettopp at den med freidighet og fruktbarhet låner grep fra andre kunstarter og sjangre. Her er det en ambivalent og vemodspreget bevegelse bort fra noe, som styrer leserens blikk. (…) Og her leser jeg vemodet – tristessens essens – i Høvrings roman: Der hun innfokuserer ungdommens øyeblikk da lengselen etter intimitet og tosomhet er like sterk som frihetsbegjæret; i protagonistens samtidige opplevelse og utprøving av disse to motstridende ønskene som presses til sitt ytterste, blottstilles umuligheten i et universelt ambivalent begjær. Den unge jentas bråmodne lucidet, overmot og lengsel etter varme i Noe som hjelper er blitt erstattet av den unge voksne kvinnens desperasjon i møtet med det umulige begjær. (…) Høvrings roman har ingen enkel, bekvemmelig tematisk entydighet, men åpner for mangfoldige tolkningsrom; samtidig er språk, komposisjonsgrep og referanser så gjennomført meningsbærende at det er en fornøyelse å begynne å nøste, lete, finne og etablere sammenhenger, forsterkninger, utdypelser, det er her de store, generøse rommene finnes for en nysgjerrig leser."

"Få skriver like vakkert og sanselig om det usagte som Mona Høvring ... Hun gir rikelig rom for det motsetningsfylte og søkende, samtidig som hun undersøker hva som ligger av usagte hemmeligheter i relasjonene hun bygger opp. Det er i det hele tatt noe forfriskende annerledes ved Mona Høvrings prosa. Først og fremst er den høyst sensuell, samtidig som språket hennes er like vakkert som elegant. Teksten er åpen og antydende, men også lekende og undersøkende."

"originalt og minimalistisk om løsrivelse og kjærlighet mellom to kvinner ... Høvring forstyrrer faste kjønnskategorier på en måte som sikkert kan irritere de som mener vi er født sånn, ikke blitt sånn, og godt er det. Forholdet mellom renhet og urenhet blir tematisert på mange plan i denne romanen, ikke minst i språket. Mona Høvring skriver nemlig en slående god (dog uren) blanding av muntlige a-endelser og dannet tale"

"Mona Høvring brukar litteraturen til å utforske eksistensielle vilkår. Venterommet i Atlanteren viser kor god og vesentleg forfattar ho er ... Med ein sterk vilje til å sjå og forstå skildrar Høvring ei grunnleggjande uro og viser slik fram korleis jakta på ei tosemd kanskje like mykje er ei flukt frå si eiga uro som ein stad å finne ro ... Det som gjer Venterommet i Atlanteren til ein så god roman, er måten Høvring portretterer eit menneske på og på same tid gir dette mennesket rom og språk til å reflektere over det ubehaget ho kjenner ved å leve ... ein roman som både er tydeleg i sin litteraritet og som evnar å seie noko vesentleg om livet"

"Å lese denne lille store romanen var som å lese 118 sider med poesi. Og likevel er dette en roman som rommer mer enn monstrøse verk på hundrevis av sider. Hvert ord, hvert tegn virker gjennomtenkt"

"Venterommet i Atlanteren er en roman om en overraskende (og lesbisk) kjærlighet som Mona Høvring skriver frem med sitt forbløffende ‘lysende, morsomme, sensuelle og poetiske’ språk ... alt er av en ekstraordinær letthet"

"det er visse likheter med den islandske forfatteren Soffia Bjarnadottirs Segulskekkja, men den norske forfatteren har en mer elliptisk fantasi når hun kjærlig observerer de to unge kvinnene som liker å late seg, betrakte landskapet fra vinduet og senke deres nyoppdagede kjærlighet ned i de varme kildene"

"En dempet musikk preger denne korte romanen: den dramatiske intensiteten springer ut av forfatterens særegne måte å si minst mulig på, å la stillheten tale. Raske, effektive setninger, flyktige og ofte overraskende tanker, skriften hennes lykkes med å skape en atmosfære som er like unik som hovedpersonens blikk … Olivia har noe hardt, utemmet, vilt og dypt elskverdig ved seg, som gjenspeiles i Mona Høvrings nedstrippede språk, i hennes tørre kraft og fininnstilte dybde … Venterommet i Atlanteren vibrerer med full styrke i sin tilsynelatende enkelhet"

"Som en balansekunstner blander Mona Høvring hovedpersonens direkte og røffe språk med delikate bemerkninger, for slik å utspørre paret […] Forfatteren involverer seg i en kamp mot hverdagens klisjeer og lettvintheter. Det er en strategi for forpliktelse med ett mål for øyet – på eklatant vis å avsløre løgnen i valgspråket som forekommer i innledningen av romanen, og som nær hadde ødelagt Olivia: ‘oftest fører ikke ønsker med seg annet enn plunder og lengsel’"

"Høvring ser ikke ut til å prøve å si noe om hva det vil si å være hverken mann eller kvinne, hetero eller homo, men derimot hvor vanskelig det kan være å alltid skulle forholde seg til disse kategoriene. Og hun gjør det på en forsiktig, nesten sørgmodig måte. Det er både uvant og berikende … Høvring skriver realistisk om hvor nådeløst det kan føles å være ung kvinne i midten av tyveårene … Når jeg for tiden skal nevne hvilke verker jeg mener best beskriver hvordan det er å være ung kvinne i vår tid, pleier jeg å fremheve Caroline Albertine Minors novellesamling Velsignelser, som tidligere i år ga oss en rekke dypt troverdige portretter av kvinner i tyveårene. Men fremover vil jeg også nevne Venteværelset i Atlanteren.”