Tempelhof

"Tandbergs prosa blir interessant nettopp fordi universet hennar går i dialog med dramatikken like mykje som hennar eige virke som biletkunstnar … Litt friskt dramatikkblod i romanårene gjer nok helst berre godt. Det viser i alle fall Vibeke Tandberg, med sitt lett mytiske og absurde teaternikk til samtidsromanen"

"En oppblåsbar baby holdes i live av Tempelhof - som er både en maskin og et dyr. Uglene er ikke hva de ser ut til å være i Tandbergs free jazz-prosa"

"fordrar ei innstilling hjå lesaren som liknar den ein har når ein stig inn i eit gallerirom: Ikkje forvent at alt skal henga saman ved fyrste augekast. Ikkje vent å bli presentert for ei fiks ferdig forteljing. Lat det synka inn, og sjå kva som kjem ut av det. Tandberg sine bøker er eit hogg mot det ferdigtygde, og Tempelhof er så langt det beste treffet ... Romanens styrke er ... knytt til den subtile tematiseringa av emne som handlar om verdien i menneskeliv og vår eigen dødelegheit, kroppsleg ubehag og dei trivialitetane me omgjer oss med. Tandberg maktar å skapa eit rom for slike emne, kanskje nettopp fordi dei ikkje vert diskutert i klartekst"

"Tandbergs nye roman gir et fortettet portrett av fantasiens muligheter ... Det er nettopp denne frekke fantasirikdommen som gir hennes skriverier særpreg ... en språklig nøyaktighet som bringer tankene til poeten Tor Ulven og hans ønske om å skrive som om han 'var et videokamera av ord' ... Tandberg er blitt tryggere på sin originalitet og er dermed enklere. Dét tjener hun på"

"Tandbergs ubarmhjertige rom, i både bilde og skrift, bygges effektivt rundt poler som selvbilde og speilbilde, individ og kollektiv, endelighet og uendelighet. ... Tempelhof får en til å overveie hvordan hukommelsen er like upålitelig og uunnværlig som fantasien – og hvor mye en glemmer i løpet av et liv. ... Som i billedkunsten organiserer Tandberg en eksistens i spennet mellom det absurde og det kontrollerte ... I Tempelhof forblir Kam og Mak speilinger av hverandre, som navnene. Fremfor å fortape seg i troen på selvet som enhet, entydighet, prøver Tandbergs figurer å inkludere og høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer"