Svart belte

"boka er knallgod … Eg-personen, ei jente på 13 år, veks opp på ein gard og alt verkar fint. Ho har fått sin første sommarjobb, på det lokale hotellet. Så snur stemninga umerkeleg, nesten brått. Og her er vi inne på noe av den store styrken til Marianne Clementine Håheim: dei små detaljane som kan velte ei historie, som kan snu om på ei scene. Det krevst poetisk presisjon og stort språkleg talent for å håndtere noe slikt. Til dømes når ho skildrar kollegene sine på hotellet ... Det gjer vondt å lese, samstundes som det er vakkert og godt skrive ... Håheim lukkast med å setje ord på dei vanskelege kjenslene. Kor godt det er å halde seg svolten. Korleis det er å kjenne magen trekke seg inn, slik at den når bak til ryggen. Korleis det kjennes å vite at kroppen kvar morgon har litt mindre å bere på."

"tristessen i situasjonen vert beskriven med eit veldig driv og eit poetisk kraftfullt språk. Språket til anorektikaren er like mangslunge som anorektikaren sjølv: skarpt, sjølvhatande, poetisk, rått, utforskande, introvert, menneskeleg og umenneskeleg ... Andre gongar er språket nærmast organisk, vakkert og kraftfullt og speglar livskrafta til jenta. Det er ei jente som ikkje heilt kjenner på grenser, som utviskar seg sjølv, men som samstundes prøver å definere seg og forstå seg sjølv. Det er ein styrke ved boka at ho ikkje gir enkle svar, ho viser tvert imot fram kor kompleks og vanskeleg denne sjukdomen er, både for den sjuke og dei som er rundt henne ... Det er mangt å seie om denne teksten, han er ærleg, han er gnagande uro, han er angst, men ikkje minst så er han gnistrande god"

"Språket er nynorsk, poetisk, rått og oppslukende … Svart belte er langt fra en typisk egenerfaringshistorie om ‘hvorfor jeg ble syk og hvordan jeg ble frisk igjen’. Som leser blir man sittende igjen med mange spørsmål. Men ikke minst blir man sittende med en sterk opplevelse og et innblikk i en ung jentes kamp for å finne ut av hvem hun egentlig er."

"Håheim viser seg som ein lovande forfattar med stor språkleg rikdom, og evne til innleving og formidling."

"Håheims språk er poetisk, men fortellende og effektivt. Hun finner fram til de gode kontrastene og øyeblikkene. Bildene er dristige, og etterhvert som sykdommen eskalerer tar også språket mer av, men slipper aldri den fortellende driven som bærer historien framover ... Svart belte er en vakker og intens liten bok, og som bare skjønnlitteraturen kan, gir den ikke løsninger eller anbefalinger, men lar oss leve noen timer i dette plagete sinnet og gir oss et unikt innsidegløtt inn i denne mystiske og uhåndterlige lidelsen. Anbefales herved!"

"Forfatteren beskriver på en svært god måte de forskjellige funksjonene en spiseforstyrrelse kan ha: behovet for å bli sett, identitet, å mestre og kontrollere situasjoner som man ellers føler man ikke har kontroll over, og å føle seg «ren» og sterk. Det blir en måte å håndtere negative følelser på. Videre beskriver forfatteren levende hvordan anoreksien får den som lider av sykdommen, til å tro at bare man blir tynn nok, kommer man til «målet» ... en fin roman som gir en god beskrivelse av en kompleks sykdom"