Onkel Arne og månen

"som månen selv skaper flo og fjære her nede, finnes tilsvarende bevegelse i Villangers bastard: Selv om selvmordet rammer inn boka, er det ikke dermed kun fortellingen om en død – det er forsøket på å samle et liv … Villangers språk er en glede, hun har en utpreget klangrik, varm stemme. … Livet leves ikke kronologisk, men i brudd; det fordrer en sprengt form, noe uavsluttet. ‘Skriver jeg eller drømmer jeg? / ordene kommer fra samme sted’, står det, og jeg noterer arbeidets empati, Villangers vilje til å dikte liv i onkelens skrift – og slik dikte ham ut av glemsel og ingenting"

"Villangers lunefulle, åpne konstellasjoner spør hva det vil si å bry seg om et annet menneske i skrift … en mangslungen og vitebegjærlig hybridpoesi … Onkelens lengsler, den amerikanske lengselen og diktningens lengsel – heldigvis smelter de aldri helt sammen, men står i en lunefull konstellasjon, i en uferdig fortid og i et porøst, utflytende nå ... Slik det alltid er kunsten selv som må sette eksempelet, foregripe teorien, fascineres jeg av at Villanger forplikter seg på en utforsking ikke bare av innlevelsens irrganger, blinde felter og potensialitet, men på et formens ansvar, en ‘prosessorientert’ skriftpraksis uten tilsvar på tiltale om modeller fra virkeligheten … Onkel Arne og månen er et ordrikt, tett assosiasjonsras som inviterer til gjenlesing … Det er diktenes triumf at de forblir i drømmen"