Begynnelsen er nær

"Dette er ei diktsamling med et imponerende vidt spenn, samtidig som at den er forankra i konkrete motiver og myter. Figuren Lilit, kvinnen som ifølge hebraisk mytologi var Adams makker i Paradiset før hun blei bannlyst og erstatta av den mer kjente Eva, åpner boka med trassig kvinnekraft – en stemme som Villanger viderefører med sin lekne, søkende og rasende poesi"

"I et av diktene fører sola dialog med seg selv, med leseren og den litterære tradisjonen på måter som knapt har sin like i norsk poesi"

"Aina Villangers nye bok har et imponerende spenn, med bibelske motiver som springbrett … Villangers søken er uærbødig, nysgjerrig og full av forfriskende frihetstrang … Kraften og vitaliteten i Villangers poesi gjør dette til heidundrende lesning"

"Villanger skriv fram motsongar og understraumar i dikt som boblar over og samstundes disiplinerer seg … Her går det frå lydpoesi, reglar og formular til fabel, forteljande diktsekvensar og slyngande lovsongliner … Boka opnar med ein jublande og sanseleg «Solsang» og landar i ei solformørking … Villangers dikt står med eine foten i det formlaust frodande og ikkje-skapte, den andre planta i sjølve skapinga. Og der står dikta, merkeleg nok, nokså støtt"

"Aina Villangers nye dikt er fulle av tryllesanger fra uregjerlige formødre, men fremtidshåpet er det villeste av alt … skrevet med en særlig bevissthet om hva poesien som sjanger kan romme … alt turnert med et språklig overskudd som det nærmest skummer av … Små formler uttrykker den gledesfylte troen på diktet som gjør denne samlingen spesiell … Kombinasjonen av det jordnære perspektivet og hangen til svimlende spørsmål gjør Villanger til en poet med en uvanlig stor - og uvanlig givende - interesse for hva poesien kan bety i våre liv, som en del av det felles eide … Slik viser Villanger at hun er blitt en rutinert poet, som likevel aldri henfaller til ren rutine"

"Samtidig som hennes poesi tillater seg uregjerlige ekspresjonistiske tendenser som ville skremt konkrete minimalister over bakker og berg, bikker diktene likevel ikke over, blir ikke pinlige, vulgære eller patetiske; Villanger faller ikke fra linen hun balanserer på, selv om den er strukket mellom Saturns ringer … en poet som klarer å skrive sanselig om abstrakte størrelser: dikt som skriker i gjørma om universets bevegelser, men som vi likevel ønsker å lytte til … det er så mye sprakende, levende, vitalt stråk, så mye lek og overskudd og energi som gjør en glad av å lese … En diktsamling med mange søte, syrlige og saftige dikt"

"Villangers dikt beveger seg elegant gjennom mytologi og historie. Blant norske poeter stiller Aina Villanger i særklasse når det gjelder oppfinnsomhet og variasjon … hun viser poetiske ferdigheter på aller øverste nivå, med avanserte ordkonstruksjoner og innfall få gjør henne etter. Slik også i «Begynnelsen er nær … Å gå direkte løs på et gjennomfortolket poetisk emne som sola, livgiveren i vår del av universet, vitner om et ambisjonsnivå over det jevne, for å si det forsiktig. I diktet fører sola dialog med seg selv, med leseren og tradisjonen på måter som knapt har sin like i norsk samtidspoesi"