Geitehjerte

”Skål for Rebolledo. En dikter med livsmot øser av sitt overskudd … Les en hvilken som helst bok av Torgeir Rebolledo Pedersen. Les gjerne denne. Geitehjerte favner de store spørsmålene uten verken å stille dem, eller å svare på dem. Boken er løftet av en stor innsikt i hvilke vilkår vi lever under, her på jorden … Viktigere er det at han nok en gang har servert en samling som ikke bare lyser i kraft av sitt innhold, men og i kraft av originalitet og form.”

”Av og til tenkjer eg at den leikande rare klangen i mellomnamnet til denne poeten står perfekt til hans lyrikk. Hans språklege dans er så sikker og får det til å klinga av alvor «om sekter som skal følge sekters gang» og han skriv ugløymeleg: «Man sier store poeter dør med jambene på».”

”Dikt preget av språklig lekenhet og ironisk distanse … stramme, poetiske enkeltdikt, gjerne med en satirisk, humoristisk brodd og et lekent, kreativt forhold til faste uttrykk og vendinger”

” Geitehjerte er innbydende og leken, full av språklig virtuoseri, kunstferdige grep hvor poeten liksom kaster et brodert lommetørkle av klanglige assosiasjoner over emnet, trekker det elegant til siden, og presto! så har for eksempel «røysens konge» (kongen på haugen) blitt forvandlet til «røysens katt» … Ikke sjeldent må man la seg imponere av Pedersens ordkunster. Han maner fram en fascinerende tekstverden, hvor alle ting trekkes inn i et språklig felt og nærmest slutter å virke som ting for bedre å kunne virke som språk. Pedersens dikt er velsignet med et skarpt blikk for likhet, og de kjennes deilig enkle og balanserte i den norske floraen av diktsamlinger, som ofte har en lei tendens til å reprodusere drøvtygde kosmologier med stor patos. På sitt beste byr Geitehjerte på stramt komponerte strofer som hviler i pene, nesten impresjonistiske naturbilder … Bokas fineste tekster er bruksdikt i ordets beste forstand: dikt som kan finnes fram og leses ved anledning, dikt som byr seg respektfullt og uforpliktende fram.

”Titteldiktet henspiller på Blåmann, Blåmann bukken min” og Aasmund Olavsson Vinje. Akkurat det begeistret meg. Her er ellers dikt både til å humre og meditere over”

”Lunefulle songar med breidde og brodd … Dikta har ei spesiell vekt på underfundig klang og rytme, på ein musikalitetens absurde logikk og framstår som rare, lett forvridde songar som minner sterkt om noko me aldri har høyrt før”

”språket er malende, lekent og innbydende … Les den”

”Få norske poeter er like dyktige som Pedersen til å bruke bokstavrim, han bobler formelig over. Enda flinkere er han til å gjenta ord og setningsdeler på en frydefullt musikalsk måte. Dette nærmer seg et muntlig, visesangaktig språk. Geitehjerte er et overskuddshorn av språklig rytme og imperativisk og kolerisk kraft. Poetens bydende, faderlige stemme suser gjennom både bokens fonetiske, semantiske og syntaktiske aspekter. Allikevel klarer han det mesterstykke å brette ut sitt kolossalt følsomme JEG”