Camillas lange netter

"en original og underfundig liten roman ... Kanskje det er mulig å vekke et verk fra døden. Mona Høvring gjør i alle fall et spenstig forsøk ... I Mona Høvrings fuglelette og presise prosa blir teksten en hyllest til Collett, men aldri sentimentalt omfavnende ... Mona Høvrings lille roman forsterker også lysten til et gjensyn med Camilla Colletts eget erindringsverk ... Naturligvis kan det sies å være dristig å «modernisere» en klassiker som Camilla Collett, men i dette tilfelle er det blitt et særdeles vellykket prosjekt. Takket være en forfatter med språkfølelsen helt ut i fingertuppene"

"Mona Høvring henter Camilla Colletts erindringsverk I de lange nætter inn i vår tid. Camillas lange netter har blitt en underfundig og tankevekkende liten bok ... Her er utfyllende beskrivelser og detaljer skrellet vekk, tilbake står det hun opplever som essensen, kort og nakent. Det hun velger å ta med, blir tydeligere, historier og tanker trer klarere frem og gis et nytt lys"

"Mona Høvring ... En lyrisk stemme som er seg selv overalt ... Og Høvring skriver som nesten alltid med en sjelden språklig sensibilitet, med utsøkt takt og poetisk tone - og får det aller enkleste til å lyse, skinne"

"Høvrings levende versjon av Camilla Colletts erindringsverk er blitt en utsøkt liten roman som man brenner etter å sitere ... Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter (1862) kan høres ut som en nedstøvet lidelseshistorie, men vekkes på forbløffende vis til live av Mona Høvring ... I møte med Colletts tekst trer Høvring igjen frem som en genuin forfatter med et presisjonsnivå som ikke kommer med en livsfornektende humørløshet på kjøpet ... Glemte minner og slående uttalelser hentes frem fra gruvene som kvister med sølvstøv på"

"Høvring legg puslespel med omskrivne setningsbrokkar. Med stor vørnad har ho laga ein fragmentroman. Slik unngår ho både at bitane blir liggjande i ein rotete haug, og at heile flata blir fylt ut. Det er framleis bitar som manglar. Heldigvis! ... Også språkleg er Camillas lange netter ein utfordrande leik på tvers av hundreogfemti år"

"Den fine forfatteren Mona Høvring har lest, og hun har lest godt. Hennes musikalske, fortettede roman Camillas lange netter skjærer inn til originalens aller innerste, og henter ut sterke, funklende små bilder og beskrivelser. Til sammen utgjør disse fragmentene en fortelling om å vokse opp, om å være jente og kvinne, om sårbarhet og stridighet. Den står støtt på egne ben, samtidig som den kan leses i forlengelse av fjorårets strålende Venterommet i Atlanteren ... Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet har hatt en inngrodd skepsis til samnorsk, men å lese Høvrings prosalyriske, melodiske språk har fått uviljen til å fordunste (at hun også er poet er altså ganske merkbart). 150 år etter Collett klarer hun å samtale utvungent og elegant, respektfullt, men langt fra underdanig med en forfatter det stadig er mye futt i. Så hvorfor ikke lese begge to?"

"Høvring har lett og lest og brukt de passasjene som har vakt gjenklang i henne selv. Trukket vakre og triste Camilla nærmere oss, gjenopprettet forbindelseslinjene. Vist oss kvinnen som tenker at folk sier om henne: 'Hvorfor reiser hun så mye? Hvorfor skriver hun ikke om naturen og om danna folk i pent møblerte hjem? Og hvem tar seg av barna hennes?'"

"Hundre og femti år senere vekker Mona Høvring Colletts bok til live med en innforlivet versjon av den, et høykonsentrert destillat i et modernisert og utpreget høvringsk språk ... I stedet for å repetere Collett, eller lage en psykologisende fortolkning, finner Høvring fram til en egen form og en egen stil, som paradoksalt nok skaper lyst til både å gå til kilden, og å lese mer av Høvring selv"

"Samme hva Mona Høvring gjør, så blir det like fint. Nå har hun nyskrevet Camilla Collett, og det er ingen åpenbar enkel oppgave. ... Prosjektet er originalt, dristig, og gjennomført med sjelden eleganse ... en presis og stringent Høvring-roman ... slik trekkes Camilla Colletts historie ut av mørket, og blir til en roman om ensomhet og lengsel, anger og lyst, livstrang og lede. Og slik Høvring har gjort det, formidles det gjennom en intensitet og et nærmest insisterende rytmisk driv som umulig kan unngå å gripe tak ... Høvring er en forfatter som skriver bøker som er egnet til å krysse grenser ... samtidig er det en roman om tida som går; hvordan mye er forsvunnet og skjult i skyggene. Men noen sannhetsord skinner like klart som alltid, for eksempel dette: «Når gamle mannfolk finner fram fiolinene sine, holder de aldri opp med å spille»"

"Høvrings poetiske språk, originalitet, innsikt og intensitet gjør dette til en fortettet og vakker roman som beveger seg langt utover det vesle formatet hun har gitt den ... Høvring er også poet, noe språket i romanen er sterkt farget av. Hun skriver samnorsk, et valg som ikke er spesielt vanlig i dag. En kunne kanskje tro at dette ville skape et brudd med originalteksten, men så skjer ikke; snarere tvert om … et svært dristig prosjekt fra Mona Høvring. Og det står fjellstøtt"

"Varm og poetisk roman basert på Camilla Colletts erindringer ... Høvrings tredje roman er en sympatisk og stilsikker liten perle ... en stilsikker, hengiven og elskelig fortelling, og en verdifull, moderne introduksjon til Camilla Colletts liv"

"Når Høvring omskriver Collett beholder hun sitt eget lett gjenkjennelige stemmeleie, og gjør med dét erindringsverket I de lange nætter (1863) til sitt eget. I spennet mellom slumring og årvåkenhet gjør Høvring hundreogfemti år gamle observasjoner til friske tanker som måtte få selv melankolikeren Collett til å glise i graven"

"[Høvring] bruker det narrative miniatyrformatet hun lenge har eksellert i ... Denne fortettede poetisk-narrative formen, som verken er kortprosa eller poesi, utvider på stillferdig vis romansjangeren, stilistisk og emosjonelt ... Den kontrastfylte, indre stormende stillferdigheten i Colletts tekst blir godt videreført i Høvrings skrift, som favner Colletts tekst med poetisk fortettethet ... Camillas lange netter evner å formidle og foredle den lesende dikterens erfarte gjenklang i møte med en annens verk. I denne foredlingen ligger romanens fornyende kvaliteter, idet den utforsker den kreative lesningens muligheter"