Sorgsanger

"Her handlar det like mykje om umisteleg kjærleik og om å sørge i fellesskap. Kva skulle ein gjort heilt aleine her i verda, tenker eg, medan tårene tåkelegg synsfeltet mitt og det kjennest ut som eg står under vatn"

"Kari Saanum har skrive noveller tidlegare, og det kan ein merke gjennom den presise stilen, konsist og effektivt ritar han fram handlingar, gjenstandar og tankebrokkar. Boka er skriven i ein novellistisk-poetisk realismestil som ikkje tapar fokuset på det kvardagslege og det som faktisk skjer. Dikta går seg heller ikkje vill i poetiske omskrivingar, men lèt det korthogde handlingsretta språket byggje opp og lade augeblikk og situasjonar med spenningar … Det sterke søkjelyset på ytre verd og handlingar skapar ein kjølig distanse i teksten, men dette bidreg også til at teksten i nokon grad bit i seg smerta og berre lèt henne trykkje på frå undersida, gjennom underteksten, og slik verkar den sterkare på lesaren … Sorgsanger overtyder som diktbok og kan finne fram til lesarar"

"Det er de enkle, talende bildene som gjør lesningen av denne boka både rørende og trøstende … «Sorgsanger» har, trass i det alvorlige temaet, en sjarmerende, nesten lettbent musikalitet … Dette er en lite sentimental bok. Den har en modig direkthet i dialogene … Samtidig er boka rik på gjenkjennelige, vakkert formulerte observasjoner. Sorgen spiller med sordin i underteksten … I et vakkert siste parti løfter jeg-fortelleren blikket mot fortsettelsen. Livet. Klokt og optimistisk appellerer hun til en ny generasjon"

"om sorgen som fotfølger dagene i våre (heroiske) liv"

"Vanligvis stiller jeg meg imot instrumentalisering av kulturuttrykk à la utsagn som «denne utstillingen burde gis ut på resept», men her gjør jeg et lite unntak. Her er fortellingen så fiolin-aktig sår og sørgelig, diktspråket så upåklagelig, at jeg bare vil si: Les disse diktene, og kjenn molltonenes umiskjennelige forløsning"