Protosjel

"Men sjelen var ikke død: Strålende diktfortelling, med robotmyk diksjon og sikkerhet men ingen svar, om hvor mennesket begynner og slutter"

"Forfatteren behersker både enkeltdiktet og den helhetlige komposisjonen. Kombinasjonen av slående metaforer, teknisk presisjon og elegante assosiasjoner får disse sci-fi-kulørte diktene til å sveve på boksidene. En vilt godt gjennomført, glitrende diktsamling"

"Første setning: «hvert menneske er født av blinde ingeniører». Derfra blir det bare bedre!"

"Schrattenholz er meir naturnær og poetisk konsentrert og det er formspråket som gjer innblikket i etterlivet så truverdig – og eksistensielt ubehageleg"

"Schrattenholz gjør en elegant og frisk vri på drømmen om et liv etter døden … Bak teknologien som forlenger og forbedrer livene våre ligger ikke bare et ønske om å gjøre livet lettere, men også en motvilje mot å akseptere den uunngåelige smerten, tapene og forfallet vi alle skal gjennom. Protosjel setter dette på spissen. Schrattenholz klarer å gi ordet sjel, samt ideen om denne størrelsen eller ‘essensen’, en annerledes sammenheng ved å sette den i så tett kontakt med det maskinelle … Tanken om sjelen som en svevende bevissthet som morfer sammen med alle elementer og tider er selvfølgelig eldgammel, men Schrattenholz er en god forfører, altså språkfører, som gir denne tanken liv og bevegelse. Jeg blir rørt i møte med denne sjelens snakking, som forsiktig gir ord til alt den fornemmer. Det er som om den har tilgang til verden gjennom gliper"

"Drivande diktbok med overtydande kvalitetar. Maria Dorothea Schrattenholz vart i 2015 nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktboka Atlaspunkt. Hennar andre diktbok, Protosjel, står ikkje attende for debuten. I Protosjel finst ein markant energi, ein puls som pumpar fram linene, kombinert med ei sanseleg og ekspanderande biletskaping som grip tak i lesaren … diktas kroppslege, fysiske sider, især dei rytmiske kvalitetane, gir dikta eit umiskjenneleg menneskeleg nærvær, eller sjel. I denne diktboka arbeidar bilete, syntaks og ordval uvanleg godt saman"

"Korleis kan ein halde fast ved menneska ein har mista? … Schrattenholz maktar å kombinere vitskaplege perspektiv med ei dirrande kjensle av at noko menneskeleg står på spel. Dikta hennar engasjerer meg på fleire plan, og held jamt over høg kvalitet … eit uvanleg friskt og ambisiøst poetisk prosjekt, som greier å foreine det vi elles forstår som motsetnadar, som fantasi og vitskap, kropp og omgjevnadar, logisk refleksjon og relasjonen til dei viktigaste menneska i liva våre"

"Kombinasjonen av slående metaforer, teknisk presisjon og elegante assosiasjoner får disse sci-fi-kulørte diktene til å sveve på boksidene … I likhet med storheter som Bjørn Aamodt, Tor Ulven og Inger Christensen, smelter Maria Dorothea Schrattenholz poesien sammen med filosofiske og vitenskapelige felt på sin helt egen måte. Det går stadig lenger tid mellom hver gang undertegnede støter på ny, formidabel poesi. Men når det en sjelden gang skjer, rykkes jeg opp av en litterær dvale, og minnes på hvor bra det faktisk går an å skrive, tenke og formulere seg i diktform. Protosjel inneholder poesi av et slik oppløftende format"

"Fra hverdagen til dødens allestedsnærvær, beveger Protosjel seg mellom det nære og det svimlende store … Styrken ligger i diktenes elegante bevegelse fra hverdagsrealisme til melankolsk fundering, og den såre klokheten som tidvis perforerer … Mot samlingens slutt skifter perspektivet dramatisk, og tilhører nå den avdøde kjæresten … Her er form og innhold virkelig forent, med oppløsning som nøkkelord. Det er storslagent, nærmest svimlende og ekkelt å lese … Allestedsnærværet, bruddstykker av minner, og hans usynlige observasjon av den gjenværende, er usigelig sårt og vakkert. Det virker som vi får innblikk i livet etter døden, både på den ene og den andre siden av tiden, på en usedvanlig lite svulstig måte. Du er ikke den samme etter å ha lest Protosjel"