Dette er også vatn

"Inger Bråtveit skriver sterkt og tankevekkende om livets og svømmingens kunst

"Inger Bråtveit henter fram Herta Müllers språkbevissthet, gir innsikt i Marguerite Duras tanker om skriving, og skriver klokt om Tove Janssons Sommerboken, som bare tilsynelatende er idyllisk. Den viser også brådypene i livet, de brådypene som Inger Bråtveit tidvis skriver om når hun sammenligner det å skrive med det å holde seg flytende i vannet - tilstander som gjør at man kan komme i kontakt med både det som er under og over overflata, det som er tydelig og det som er gjemt og usynlig. Plutselig kan hun også vise sine humoristiske sider ... Forfatteren gir fine beskrivelser av ungdommelig overmot, hun skriver om barndommens lange somre og det fine og nære forholdet som kan eksistere mellom barn og besteforeldre. I Dette er også vatn viser Inger Bråtveit at hun behersker en komplisert og mangetydig tekst der roman-elementer veksler med essayistikk og dagboksform"

"Man angrer aldri på et bad, man angrer aldri på tida man la ned i en god tekst. Bråtveits roman er en slik tekst, fragmentarisk og springende, men ansporende og full av produktive og overraskende forbindelser ... Sjangermessig minner den om den amerikanske, subjektive essay- og memoartradisjonen som forfattere som Maggie Nelson og Joan Didion har gjort til sitt kjennemerke, eller om Rachel Cusks omvandling av personlige erfaringer til et rastløst kaleidoskop. Men som i Bråtveits tidligere romaner er det også som om de hverdagslige erfaringene får en slags magisk kraft over seg ... Bråtveits bok er både dyptloddende og vakker, og anbefales herved"

"Noe av det som imponerer meg mest i Inger Bråtveits forfatterskap, er hvordan hun evner å utvide sitt språklige og eksistensielle repertoar fra bok til bok, uten at hun noen gang mister sitt eget, særegne prosjekt av syne. I Dette er også vatn beveger forfatteren seg gjennom skrivingen, foreldreskapet og svømmingen, fra undersikt til oversikt og ned igjen under vannflaten, med sterke, vante brysttak"

"Suldalsforfattaren Inger Bråtveit (1978) er mellom dei få som for kvar bok både formelt, diktarleg og emosjonelt tilfører både litteraturen og livet noko meir og annleis. Ho publiserer ikkje i utrengsmål, for for henne «er ikkje det å skriva eit estetisk prosjekt, men eit umogleg etisk», som ho nå likevel får til i denne romanen som fråtsar i litterære teknikkar, om livsens vilkår frå mors mage til havsens djup"