«Slik Emily Dickinson var en av de viktigste amerikanske poetene i det nittende århundre, var Lorine Niedecker det i det tjuende. Niedecker, som levde fra 1903 til 1970, var et slags løst, frittflyvende medlem av Zukofskys objektivistiske sirkel. Poesien hennes var gjennomstrømmet av surrealisme, folkediktning og haikudiktning. Politisk var hun også, ved sin historiske bevissthet, og ikke minst ved den måten hun hele tiden fremholdt naturen som et slags absolutt, ikke som romantisk eller svermerisk kulisse for skriften, men som språkets (og tankens) ufravikelige opprinnelse, altså som eksistensielt feste for kulturen.» Fra Rune Christiansens etterord.
