Halldór Kiljan Laxness (1902-1998) sluttet tidlig skolen for å konsentrere seg om skrivingen, og han debuterte 17 år gammel. Han oppholdt seg i en lang periode like mye i utlandet som på Island, og han gjorde seg kjent med verdenslitteraturen. Særlig holdt han av Proust, Joyce og Hemingway. Han leste også Lao-Tse, Boken om veien (Tao-te-king), og i Brekkukotkrønike fra 1957 er den taoistiske innflytelsen merkbar. Det satiriske elementet som kjennetegner hans tidligere romaner, er skiftet ut med en like karakteristisk og lett kjennelig ironi. I denne romanen som innleder en ny fase i forfatterskapet, er han igjen eksperimentell og utvikler nye fortellerteknikker.
Laxness har skrevet essays, reiseskildringer, reportasjer, dikt, skuespill og romaner, i tillegg har han gitt ut flere bind med erindringer. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1955 og Sonningprisen i 1969, og han var den første islandske forfatteren som ble kjent over hele verden etter sagaforfatternes tid.
