Til øya

”I sin andre roman skildrer Agnar Lirhus primitive tilstander og moderne sivilisasjon på en grenseoverskridende måte. Melodiøst om evolusjon, isolasjon og undergang … Lirhus bryter i sin andre roman, Til øya, med vanetenkningen om hvordan en roman skal være. Denne romanen rommer eksperimentering, grenseoverskridelser og sivilisasjonskritikk … lesningen [er] lystbetont: Lirhus utfordrer og skriver melodiøst og godt … Det som først springer en i øynene ved romanen, er språket. Det er intenst, rytmisk og fininnstilt på å differensiere sanseopplevelser … det [er] lett å bare flyte med på grunn av Lirhus suggererende språk”

”Det første som slår leseren i møtet med Agnar Lirhus’ andre roman, er det språklige registeret, nyansene i skildringen … Skildringens drivkraft ligger nettopp i det språklige, og her fremstår Lirhus som en kresen stilist med høyt refleksjonsnivå … Lirhus nærmer seg poesien i sine intelligente og vakre observasjoner av naturens minste bestanddeler … Fortellerens refleksjoner er interessante og godt formulert”

”Det er ingen tvil om at han befinner seg i den øvre halvdelen av divisjonen for unge norske forfattere”

”Akkurat som jeg-personen i Til øya spiser insekter, kan du godsmatte på språket i romanen. Det flyter, er velkomponert og poetisk … Jeg-personen er en ensom skikkelse med et utforstående blikk på det som skjer, og fremmedfølelsen er sentral i boka. Forfatteren plasserer nemlig denne fremmedheten i en genial kontekst på slutten. Hvordan? Les og se … Til øya kan til tider virke som et vel overambisiøst poetisk prosjekt, men historien krever denne formen. Det gjør at det ligger så mye mellom linjene at du kan smatte godt og lenge, mens du grubler over din egen eksistens. Det er ikke så dumt.”

”det er både interessant og utfordrende litteratur Lirhus har å by på … Til øya er absolutt en bok som skiller seg ut i bokvrimmelen – og det på en positiv måte”

”en merkelig bok … en rasende, stormende, flimrende reise gjennom så godt som alt som har skjedd på denne lille klode … Vi husker Lirhus’ punktlige, mettede, presise og samtidig lette, poetiske språk fra debuten. Denne boka rendyrker stilen, stripper språket … Til øya er en organisk kakofoni av en skapelsesberetning, gjennom utvikling, død og oppstandelse, gjennom åpne sår og bugnende muskler. Det er nesten så det lukter tang, tare og mose av teksten. Lirhus er for øvrig god på å skape bevegelse, og sågar også til å tematisere det. … stilig er det, en god og godt gjennomført idé, og et fast, skikkelig håndtrykk i en bokhøst av klamme hender og svette tekster”