Jeg akter å kjempe videre

Thorvald Steens tale under tildelingen av St. Olavs Orden

Hans Majestet Kongen har utnevnt Thorvald Steen til Ridder 1. klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden. Den 15. september samlet familie, venner, forlag og en representant for kongehuset seg for å ta del i den høytidelige seremonien i Slottsbiblioteket inne på Nasjonalbiblioteket. Han mottar utmerkelsen for sitt forfatterskap og samfunnsgavnlige virke.

Thorvald Steen selv anledningen til å løfte utsatte menneskers sak, og kom med et flammende innlegg i debatten rundt nedbyggingen av psykiatrien i siste tiårene. Steen forsikret forsamlingen om at han ikke var ferdig med å kjempe, men var klar for kampen videre! Her kan du lese talen han holdt i forbindelse med utmerkelsen. 

Kjære Kansellisjef Mette Eriksen Tverli, Kjære gjester,

Jeg håper at kansellisjefen kan overbringe en hjertelig hilsen og takk til H.M. Kongen for St. Olavsordenen. Jeg er både stolt og glad.

Ordenen mottar jeg for tidligere meritter, men om noen tror at jeg fra nå legger ned min lanse, er svaret at jeg akter å kjempe videre.

Dere,
Enkelte hevder at Velferdsstaten ble til i 1880-90-åra da Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet og LO ble stiftet, det er ikke tilfelle.

I 1846 fikk cand.med. Herman Wedel Major tilbud om å overta legetilsynet med de sinnslidende ved Oslo Hospital. Han forlangte at de elendige forholdene ble forbedret. Samme år dro Major, på oppdrag for Innenlandsdepartementet, på en rundreise i hele landet for å kartlegge hvordan tilstanden var for de psykisk syke i Norge.

17. august 1848 støttet Stortinget Majors forslag om å innføre «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining». Omsorgen skulle fra nå av være en oppgave for helsevesenet, adskilt fra fattigforsorgen og fengselsvesenet. Alle kunne, ifølge vedtaket, uansett klasse eller stand, bli syke. I tillegg skulle Norge innen 1856 bygge et moderne sykehus i hovedstaden, før resten av landet fulgte etter.

I 1855 sto Gaustad sykehus ferdig. Det ble regnet for å være blant Europas mest moderne. Et av Europas fattigste land hadde ikke spart på noe. En av Norges fremste arkitekter, Henrich Ernst Schirmer, hadde tegnet byggene. Byggematerialene var av ypperste kvalitet. De lave mursteinshusene var omgitt av parker, gartneri, gårdsbruk, dansepaviljong og Nordmarka – langt fra byens larm og mas. Sykehuset gjenspeilet samfunnets syn på de psykisk syke.

Sykehusets første direktør, Ole Römer Sandberg, innførte aktiviteter og praksis som har vært en del av den vellykkete delen av psykiatrien inntil våre dager. I tillegg til medisinsk oppfølging, fredelige og grønne omgivelser, har samtaleterapi, ergoterapi, stell av planter og dyr og fysiske aktiviteter hatt en sentral plass i behandlingen. Kosthold, klær og hygiene var selvfølgelig også viktig.

«Menneskekjærlige», «vennlige» og «hjelpsomme», var Sandbergs ideal for de som skulle arbeide ved sykehuset. I de første årene trodde Sandberg at en intensiv behandling på to måneder ville føre til at et flertall av de innlagte ville bli friske.

En av pasientene, Amalie Müller, bedre kjent med etternavnet Skram, forfatter av romanene Professor Hieronimus og På St. Jørgen (begge fra 1895), har Kommunehospitalet i København som bakteppe. Romanene er et svært skarpt og kritisk oppgjør med overlegen og de ansatte. Under oppholdet på Gaustad, derimot, hadde Amalie Skram en helt annen opplevelse. Hun brevvekslet med en venninne på Majorstua. Brevene hennes er særdeles positive med hensyn til oppholdet, og står i skarp kontrast til erfaringene fra København.

Da Sandberg gikk av i 1882, måtte han medgi at menneskesinnet var mer komplisert enn han hadde forestilt seg da han begynte på Gaustad. Han hadde regnet med at 80 prosent av pasientene ville bli helbredet under oppholdet, med intensiv oppfølging. Da han sluttet, anslo han at 20 prosent var et mer realistisk tall. Sandbergs holdning deles av de fleste seriøse behandlere i dag.

I mellomkrigstida og på femti- seksti- og begynnelsen av syttitallet, var troen på framskrittet i psykiatrien stor. Sykehusene vokste, og mange tusener fikk hjelp og behandling, men fra syttitallet ble det også reist velbegrunnet kritikk mot flere sider av psykiatrien, som lobotomien, elektrosjokk, boforhold og bivirkningene av en rekke medikamenter.

Likevel, for de aller fleste var sykehusene alternativet til et liv som utstøtt, uteligger, fengslet eller død.

Institusjonene var det nærmeste pasientene kunne kalle et hjem.

I 1980-årene startet staten nedbyggingen av de psykiatriske institusjonene. Det ble lovet at bydelene og kommunene skulle få ressurser til å skape heldøgnsplasser. Begrunnelsen var at det ville bli til stor hjelp for pasientene å komme tilbake til sitt nærmiljø. Dessverre var det usant. Fordommene og frykten for psykiatriske pasienter var ikke annerledes enn i 1855, og Staten la lite eller ingenting i potten.

I 1990 fantes det 10.500 høyst nødvendige døgnplasser. I 2024 var tallet noe over 3.000, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Vi er blitt en million flere mennesker siden målingene begynte i 1990. Antallet psykisk syke vokser i takt med folketallet. En psykotisk syk i 2025 er ikke blitt lettere å håndtere enn i 1855 eller 1990.

Norsk psykiatri styres i dag av helseforetakene, som fikk all makt av stortingsflertallet – det vil si Arbeiderpartiet og Høyre i 2001 – til å ta seg av de somatiske og psykiatriske sykehusene. Helseforetakene i hele landet har vedtatt å legge ned ALLE våre psykiatriske institusjoner, 13 i alt, blant annet Gaustad sykehus.

Dette skjer uten at Stortinget eller noen instans har evaluert hva som har skjedd med pasientene etter raseringen av heldøgnsplasser i psykiatrien. Hvor mange har tatt livet av seg? Hvor er de blitt av? Hva med allmennhelsen til de som bor hos venner, familie eller på gata? Om man ser på programmet PSYK på NRK Brennpunkt i disse dager, kan man få et visst innblikk i situasjonen.

Politifolkene i programmet sier at situasjonen for de psykisk syke blir forverret for hvert år. Det er en mager trøst at Major og Sandberg slipper å være vitne til dette overgrepet.

Hva har så Helse Sør-Øst å tilby de som sogner til Gaustad sykehus? Jo, én etasje på Aker sykehus, nærmeste nabo til Sinsenkrysset, Norges mest trafikkerte treplans trafikkmaskin.

I 1846 var stortingsrepresentantene kjent med tilstanden til landets og hovedstadens psykiatriske pasienter. I dag har Stortinget og helseforetakene ingen oversikt. De vet heller ikke hva som har skjedd med de tusener som er utskrevet til – ingenting.

Under hagefesten i Slottsparken 1. september 2016, holdt Kongen en velkomsttale der han sa:

«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.»

Jeg deler Kongens visjon.

Kjære dere,
Våre tyngste psykiatriske pasienter forsvinner ikke, selv om helseforetakene har vedtatt at de skal gå mot null. De er ikke «døde sjeler», for å bruke den russiske dikteren Nikolai Gogols uttrykk – døde sjeler som kan trylles vekk. De forsvinner ikke, mange blir bostedsløse, andre kriminelle, noen begår drap – og de fleste  gjemmes  vekk i familier  som  får  større  og større ansvar og problemer.

Takk for oppmerksomheten, de gode ordene og diktene.