Høstens debutanter: Jakob Semb

I høst debuterer Jakob Semb med romanen Jeg lover, jeg lyver. I romanen følger vi to syv år gamle gutter som blir bestevenner, og som etterhvert begynner å utforske hverandre. Jakob ville skrive en roman om et tema han mener det er på høy tid at vi finner et godt språk for å snakke om, og brukte egne erfaringer inn i sitt skjønnlitterære prosjekt. 

Når skjønte du at denne historien måtte bli til en roman?

Inntil nylig unngikk jeg historien jeg nå har skrevet ned. Jeg tenkte at den ikke burde snakkes om, at den ikke kunne skrives ned. Da jeg for et par år siden følte meg klar til å prøve, skjønte jeg at det måtte gjøres skjønnlitterært. Jeg har gravd i hendelser langt tilbake i tid, og jeg innså raskt at det var lite jeg kunne gjengi helt nøyaktig. Det jeg faktisk husket, kunne likevel ikke stå alene. De vesentlige detaljene måtte settes inn i en sammenheng for å gi mening. Og da jeg diktet, dukket enda mer opp – flere ekte detaljer. Jeg måtte lyve for at historien skulle bli sann.

Hvor har denne romanen blitt til?

Jeg har skrevet mye i Tønsberg, hos foreldrene mine, i det hvite huset ved vannet der jeg vokste opp. Romanen har også blitt til på kontoret til redaktør Geir Gulliksen, hvor vi har hatt mange interessante og svært nyttige samtaler om skrivingen min.

Jakob Semb (f. 1996) er kulturjournalist i Aftenposten og har tidligere utgitt sakprosaboken Fri? Fanget i en seksuelt frigjort tid (2020). Jeg lover, jeg lyver er hans skjønnlitterære debut.

Er det noe du må ha eller må gjøre for å kunne skrive?

For at jeg skal kunne skrive, trenger jeg helst ro rundt meg – og uro inni meg. Da kommer det mest essensielle frem, noen ganger med hjelp fra sterk kaffe eller vin.

Hvilken bok ligger på nattbordet ditt om dagen?

På nattbordet mitt nå ligger en stabel med bøker av Dag Solstad – en stor forfatter jeg tenker at jeg bør lese mer av, men som nødvendigvis ikke er blant mine personlige favoritter. De siste årene har jeg stadig vendt tilbake til forfattere som Vigdis Hjorth, Annie Ernaux og Kathrine Nedrejord. Selv om de skriver med ulik stil, har de alle en kraft og en styrke som oppleves relevant og utrolig sann. Tekstene setter seg i kroppen og blir værende – og de inspirerer meg til å forsøke å utrette noe lignende.