Jeg lover, jeg lyver

"Overbevisende og kontroversiell ... Det Semb (...) får til med debutromanen, er å skildre tabubelagte sider av barndommen side om side med barnslig uskyld. Han gjør fortellingen overbevisende også når den er kontroversiell, og blottlegger seg selv for å gi oss en måte å snakke om det tabubelagte"

"Hva det innebærer for et barn å bli seksuelt, som det heter hos Semb, har et ubehagelig potensial som litterært materiale. Gråsonen mellom lek og alvor, det som kan forbli mellom barn og det de voksne burde avverge og korrigere, utgjør en sentral del av «Jeg lover, jeg lyver» ... ingen tvil om at det gløder når Jonas trer inn i det til nå hemmelige: «jeg forsøker å huske, jeg forsøker å huske hva jeg forsto, hva jeg kalte det. De gangene avskyr jeg det barnet jeg var»"

"(..) modig at Jakob Semb velger nettopp dette som tema for sin debutroman, med den besnærende tittelen "Jeg lover, jeg lyver". Dette gjør den også verdt å anbefale … Semb bruker god tid og små detaljer for å ta leseren med på vennskapets utvikling. Dette er en av romanens formmessige styrker. Her kommer den utprøvende dimensjonen i barnets seksualitet fram på en var og troverdig måte … Språket glimter til i vakre, men enkle beskrivelser fra barnas uskyldige leik, og i de såre innsiktene når vennskapet bryter sammen"

"ein gripande roman ... Gutane veks opp i Tønsberg, dei bur ved ei brygge ved sjøen dei kan hoppe rett ut frå, det er idyll å spore i heimar og hagar og ved sjøkant. Idyllen står i kontrast til det som etterkvart skal skje i det eskalerande, intime forholdet deira. Tittelen «Jeg lover, jeg lyver» kan vise til både kva som skjedde den gongen, og til forfattargrepet med å ta med lesaren på skriveferda: «Jeg elsket en gang et barn, da jeg selv var et barn. Alt blir farlig feil, om ikke alt skrives rett, ingenting kan skrives, alt må slettes.» Forfattaren/forteljaren kjempar med stoffet, med prosessen, og nærmar seg det han må seie med ei blanding av motstand og kjensle av naudsynlegheit. Det er sterkt og rørande å lese om Herman og Jonas"

"Det er lett å få sympati med barnet Jonas som snart skal finne ut at han er homofil, og med Herman som er streit. Møtet mellom de to i voksen alder er sterk lesning ... Unge Semb er en modig mann. Modig er han også når han forteller historien om barndommens forelskelse og gryende seksualitet. Men han gjør det på en måte som er troverdig og full av fryd, glede og humør. Samtidig er det et beundringsverdig erindringsarbeid som foregår. Det gjør dypt inntrykk."