Mens jeg husker det

"Kristine Næss’ romanar handlar om utsette, tilsidesette og litt rufsete eksistensar. Personane hennar er likevel ikkje tuslete og tafatte, men heller viltre og uføreseielege: råbarka og aggressive i ein augeblink, sjølvutslettande og sårbare i den neste... Grenseoppgangen mellom individ og samfunn, psyke og politikk, er hårfin i denne romanen... Kristine Næss har eit stort språk, fyldig nok til romme store tankar og finmaska nok til å halde på små detaljar. Ho går tett på hovudpersonen sin, og gjennom livsverda hennar stig også omverda fram"

"Kristine Næss skriver godt. Bedre enn de fleste. Ingeborgs tankeliv bugner av spissformuleringer og detaljer. Hun er satirisk og morsom, skarpsindig og reflektert på en usensurert og utemmet måte. Hun er som en blanding av Thure Erik Lund og Vigdis Hjorth, full av galskap, larm og vrede"

"Scenene som på en eller annen måte munner ut i sosiale konfrontasjoner er blant romanens skarpeste, og gjerne nådeløst pinlige. Mye slapstick kommer ut av Ingeborgs leting etter noen som kan ta hull på ensomheten; sporadiske møter med menn som ikke trigger stort annet i henne enn spørsmål som: 'Går det an å være seksuelt intelligent og ellers dum som et brød?' Den liksom-naivistiske tonen tar likevel ikke hull på det ubehaget som ellers renner gjennom romanen. Retoriske finter. Enkelte av puteøyeblikkene kan minne om de lange tagningene i Ruben Östlund-filmen De ufrivillige – hvor den samme dvelingen avslører både nokså uskyldige og råere utslag av gruppetenkning. Som når Ingeborg et sted uti romanen støter på Oslos mest ironiske tigger idet hun unner seg litt dyr etiopisk kaffe ute i sola - et sammenstøt som både blir en oppvisning i absurd logikk ('Han kan ikke tvinge meg til å være øverst i hierarkiet når jeg ikke vil ha noe hierarki') og retoriske finter som er en Larry David verdig ... Næss har en sjelden evne til å gå svært langt inn i et hode og ta denne bevisstheten på alvor. Mens jeg husker det har blant mye annet en modig tilnærming til eksistensielt ubehag, fellesskapsfølelse og misforstått stolthet."

"Gjennom tankesprangene til hovedpersonen går vi raskt fra vurderinger av klassebegrepet til lengselen etter nærhet, alt skrevet i en original og vittig tone. For meg var Kristine Næss et nytt forfatter-bekjentskap, men et jeg likte godt. Romanen er både tankevekkende, nyskapende og pinlig gjenkjennelig"

"Kristine Næss skriv med snert og eleganse om 'köttets lust och själens obotliga ensamhet' ... Denne pendlinga mellom det høge og det låge turnerer Næss med humor og ironi og med ein språkleg fantasi som svært få kan vise maken til ... Næss har eit svært rikt og nyansert språk som tar opp i seg både det avansert akademiske og det rufsete folkelege"

"Kristine Næss' siste roman, Mens jeg husker det, illustrerer på eksemplarisk vis at romanens største fortrinn fremfor andre kunstformer er dens mulighet til å la leseren reise inn i et annet menneskets sinn gjennom språket. Næss skriver herlig ømt-ironisk om et ensomt sinn i en svært autentisk tankestrømrytme. Å følge hovedpersonens mange eventyr i sinn og syntaks er tidvis en nytelse"