Frykt og beven

Søren Kierkegaards skrift Frygt og Bæven kom i handelen 16. oktober 1843, samtidig med skriftet Gjentagelsen og bare tre kvart år etter Enten–Eller. Vi befinner oss altså i en av Kierkegaards mest produktive livsfaser. Forfatteren er nå 30 år.

Skriftets hovedperson er Abraham, troens fader, og temaet er Abrahams vilje til å ofre sin elskede sønn, Isak, til Gud, på Guds befaling, som tegn på sin lydighet. Skriftet er et forsøk på å besvare spørsmålet om troens beskaffenhet og dens forhold til andre ytringer av det menneskelige.

Kierkegaard arbeider her, som i så mange andre verker, med en psevdonym forfatter, Johannes de silentio, som karakteriserer seg selv som en som ikke har troen, men som likevel forstår hva tro er. Han forklarer troens paradoks ved å menneskeliggjøre fortellingen om Abraham, ved å levendegjøre – med litterær mesterhånd – den nød og angst Abraham må ha opplevd fra det tidspunkt Herrens befaling nådde ham, til han trakk kniven for å slakte sin Isak, den høyt elskede og lenge etterlengtede.

Spørsmålet som gjentas og gjentas og hele tiden forsøkes besvart, er: Hvorfor er Abraham ikke bare å betrakte som en person som er fast bestemt på å gjøre seg til morder? Han kan ikke, som den tragiske helt, påberope seg at han er beredt til å ofre sin sønn for det almene vel, for det er intet alment vel å få øye på. – Forfatteren konkluderer gjentatte ganger med at dersom det ikke er slik at den enkelte ved troen opphøyer seg over det etiske og det almene, er Abraham fortapt, bare som en gemen morder å betrakte. Om denne opphøyelse av den enkelte over det almene, kan man imidlertid ikke tale, fordi talen, språket, er i det almene.

Nærmere kjernen i Kierkegaards filosofi kommer man kanskje ikke.