Fra vinterarkivene

"Sterk og personlig beretning om et liv der angsten eter sjelen … Merethe Lindstrøms prosa er gjentagende, insisterende. Korte setningsledd, men lange perioder. Det gir teksten en egen rytme som hun er nesten alene om å beherske … Merethe Lindstrøm vet hva hun gjør. Og hun gjør det godt … For den som holder ut en så deprimerende livsskildring, finnes det små blomster av kjærlighet å plukke i veikanten. Merethe Lindstrøm har plantet dem der. Annerledes kan det ikke sies."

"Lindstrøm skriver vakkert, nakent og rått i sin mest selvbiografiske roman til nå … Lindstrøm skriver presist både om det slitne og skjønne. Poetiske bilder og naturlyriske partier sameksisterer med skildring av ydmykelse og eksistensiell nød. Forholdet mellom lille Merethe og faren er særlig fint skildret … en litt ubestemt, men like fullt vakkert formulert kjærlighetserklæring til de nærmeste, til livet slik det er."

"l Merethe Lindstrøms univers leves livet på grensen til det utholdelige, pakket inn som ren nytelse ... Det er en dvelende ettertenksomhet i det Merethe Lindstrøm skriver, og et stort alvor. Og de mange fine naturbeskrivelsene, antydende og fuglelette ... en sterk melding fra en forfatter som i usedvanlig grad behersker sine litterære virkemidler. Få forfattere kan som Merethe Lindstrøm vise fram livets skjørhet og smerte i en så rå og finstemt prosa"

"Kraftig løft for Lindstrøm ... Ikke bare gir den prisbelønte forfatteren Merethe Lindstrøm oss en ny ­nøkkel til sine bøker, språket strømmer også friere ... Hun er en av våre fremste forfattere i den korte, presise formen – Askildsen-strengen i norsk litteratur ... Hun tvinger frem en annen måte å skrive på ... Språket strømmer friere nå ... Fra Vinter­arkivene viser oss at forfatterskapet har en sterk, modernistisk streng i seg. Med imponerende energi jobber hun med dette ­sporet, og det innebærer virkelig en annen språktakt selv om tematikken har ligget latent hele tiden"

"Det er en bok som vokser fordi den gir innblikk i mange liv, liv vi som lesere kan dikte videre på. Romanen setter dessuten i gang et minnearbeid i leserne selv, om våre egne liv; dét er en fin egenskap ved god selvbiografisk litteratur."

"I Fra vinterarkivene er det mye liv, både hverdagslig, kaotisk og familiehistorisk, med uro og angst rundt paret Merethe og Mats ... Et interessant trekk ved Lindstrøms roman er spennet mellom det dramatiske som fortelles og den ofte sindige måten det fortelles på. Som flere anmeldelser har nevnt, dukker det opp diverse mørke temaer og tabuord som misbrukerhjem og maniskdepressiv, ikke uten grunn. Det er likevel noe befriende ved den lite konvensjonelt problematiserende beskrivelsen av destruktive krefter og generell utsatthet, gjennom scener, bilder og minner. Er det prinsipielt betenkelig å skrive en selvbiografisk samboerroman? Lindstrøms belyser både avmakten og ømheten i sammenfiltrede livshistorier: ‘Jeg skriver og skriver og skriver om deg, men mens jeg skriver, ser jeg at det er meg.’"

"Fra vinterarkivene viser kor sterk sjølvbiografisk litteratur kan vere, skriven med mot, måtehald og stilsans. Også her er Merethe Lindstrøm suveren. ... Fra vinterarkivene skuffa derimot ikkje, men minte om kvifor det sjølvbiografiske har blitt så populært: Det skaper ein heilt spesiell intensitet og varme å oppleve at ein kjem så tett på mennesket som skriv. Romanen har også dei kvalitetane som i mine augo gjer Lindstrøm – ikkje berre til ein av dei viktigaste, norske prosaforfattarane her og no – men den viktigaste."

"Innholdsmessig er dette en sterk roman. Men sånt stoff der lyset i tunnelen nærmest skriker ved sitt fravær, faller dødt til jorden uten et språk som er voksent og nyansert nok til å bære den brysomme byrden. Lindstrøm har funnet dette språket. Det er klisjefritt, presist, metaforrikt i lange setninger stappfulle av kommaer og andre hvilepauser ... Fra vinterarkivene er en mørk messe som viser at sjøl om det svarte er betegnelsen på et sted hvor det mangler lys, fins det også en nærmest opphøyd vakkerhet i det mørke."

"En sterk fortelling om sorg og omsorg, om styrke og skjørhet og viljen til å fortsette under nesten umulige vilkår … Som en kontrast til romanens tunge temaer er naturbeskrivelsene lette, nesten luftige"

"Vi er på kanten av verden og alfabetet i Merethe Lindstrøms nye roman. Og det kommer det utsøkt prosa ut av … gjennomsiktig, skarp, sensitiv"

"en vakker bok ... Mørket er der først … Men lyset er der. Når man nesten ikke holder det ut mer, stråler det ut i form av den kjærlighet som gjennom 18 år har holdt de to menneskene sammen"

"Den nye romanen er ytterligere et skritt mot mesterskap av denne egenartede og hypersensitive forfatteren … Å lese Merethe Lindstrøm, med raskt bankende hjerte siden hun skriver så vanvittig bra, så sant, så nakent og med en slik nerve, blir også å erkjenne sin egen overfladiskhet"

"Ja, jeg er forgapt – og var allerede forgapt i Lindstrøm – men jeg liker denne boken enda bedre enn de tre andre jeg har lest … her er det også noe enda mer akutt som trenger igjennom, som om de andre bøkene var forstudier til denne: hennes egen fortelling. Vinterhvit og kjølig, øm og varm"

"Lindstrøms vakre roman [er] en tankevekkende skildring av å leve, utholde og overleve"

"livgivende i sin skildring av kunstnerisk virksomhet, relasjoner og natur ... Gjennomgående finnes det bredt strøk av varme og lojalitet i romanen"

"hypnotisk … Som leser liksom suges jeg inn i teksten og vil forbli der … Selv om Lindstrøms fortelling handler om vanskelige temaer, befinner den seg lysår fra genren selvutleverende skandalebøker. Sett som tekst kjennes den absolutt sann, men autensiteten ligger i prosaen, i forfatterens evne til å gestalte og gi kropp til livsdramaet"

"Merethe Lindstrøm skriver fram livet i all dets skjørhet og ukuelighet … Tross all sorg finnes det et lysskimmer i Lindstrøms vakre, flytende prosa"

"en sterk skildring av sykdommen depresjon, og av hvordan kjærligheten tvinges til å stange mot ensomheten … modig og velformulert"