Folketelling

Når ein les «Folketelling», får ein ei kjensle av at det livet som blir skrive, ikkje er ferdig innskrive i manntalet, men framleis skjer i den teksten ein har framføre seg … I norsk samtidspoesi har det vore ytra bekymring for at diktbøkene er blitt for forteljande, for eg-sentrerte og for opptekne av å skape romanliknande karakterar. «Folketelling» viser i alle fall at sjangerblanding, forteljande sekvensar i ei diktbok, funger utmerkt, nett fordi blandinga utvidar uttrykksrommet og skapar språklege dynamikkar som er vanskelege å få til i andre sjangrar. I tillegg går ikkje diktboka til Midré i retning av å isolere individet for å gjere det unikt, men utvidar det mot dei større sirklane, mot samfunnet og verda … Det er i sanning ei veldig fin bok Markus Midré har skrive

"Det politiske går igjen i Markus Midrés nye diktsamling, men bare i antydnings form … Det er som om vi får ta del i poetens forsøk på å erindre, på å mane fram fortidens verden … Det finnes ingen overflod av poetiske bilder i boka, men de som finnes, er fine, liksom diskrete eller dempede, som når «tiden forgreiner seg i det store treet», eller treet kalles «det grønne telleverket» … en rik bok. Noen av diktene står ut som sluttede dikt, ferdige og mulige å lese uavhengig av boka ellers. Sett dem i en antologi for videregående skole"