Søsterkranser

"Med et loddent og eterisk språk maler Senderud frem magiske så vel som hverdagslige stemninger, ofte bunnet i en følelse av fellesskap med naturen"

"Søsterkranser er beint fram ei bok full av vene diktsekvensar som grupperer seg rundt bruket. Det rare og fine som skjer, er at idet ein freistar gripe dikta, kanskje for å gjere dei handterbare i ei tolking, så oppfører dikta seg som dyra: Dei forsvinn. Slik leiar dikta kan hende merksemda mot eit avgjerande moment i kunsten og i erfaringa, nemleg kor sentral og skjør den konkrete og bestemte konstellasjonen er … Det eksisterer ei grunnleggjande dobbelheit i desse dikta: Dei avdekkjer og tilslører, og bevarer spørsmålet som eit spørsmål. Og slik vert det skapt eit underleg og vent diktunivers"

"Søsterkranser åpenbarer noe vesentlig ved diktningen, nemlig dens evne til å formidle det elementære … Det slår meg at det som får en bok til å virkelig sitte, det som gjør at du husker den lenge etter at du har lest den, er dens evne til å skape et særegent estetisk rom hvor leseren inntrer. Søsterkranser er et prakteksempel … Det er særlig Senderuds sensitivitet for det sanselige i små transformasjoner, som formidles gjennom et nært og varsomt språk, som får Søsterkranser til å skinne … Diktene søker seg mot det elementære og universelle, gjennom mytologiens og drømmenes utflytende frihet. Slik kan diktene sammenlignes med partikler som løses fra hverandre, og som settes sammen til nye meningsgivende sammenhenger, i en evigvarende prosess"

"Senderud skaper sammenføyninger mellom minnet og øyeblikket … det er behagelig lesning, diktene danser gjennom skogens ro og kobler seg på de små høydepunktene man finner på en ensom skogstur … Diktene til Senderud vil gjenoppdage de usikre relasjonene mellom minnet og øyeblikket … Senderud er gjennomgående god til å grunne diktene i landskapet rundt det som må være det siste huset før skogen. Diktenes drømmeaktige karakter blir forsterket av det skoglige rollegalleriet som består av så vel harer og bjørn som kirsebærtrær, mer enn velkjente poetiske motiver … å vise sammenvevingen av verden – levende og døde, dyr og mennesker, samt ulike tider – er diktenes forehavende og den er høyst nødvendig å få øye på i disse limbotider"