Sjelesorg

"Dag Johan Haugerud en av våre aller fremste kunstnere akkurat nå. Med et vakkert og ujålete filmspråk fester han hverdagens estetikk til linsen og ser det unike i det vante ... Vart og innsiktsfullt får forfatteren grep om diakonens tanker i et dagligdagsspråk som tar meg gjennom boksidene uten at det merkes ... Haugerud treffer tangentene når han skildrer skjøre følelsesrelasjoner og nærhet mellom folk som er ferd med å bli kjent med hverandre. Han får frem tiltrekning og avstand ... Flere situasjoner dras ut i tid og jeg fryder meg over å henge på i samtalenes omskift. Dialogene har en umiddelbar sjarme, de er så lette og virkelighetstro ... I en tid som krever klare svar og tydelig stillingstaking, er det befriende med et kunstnerskap som Haugeruds, hvis fremste kjennetegn er hans evne til å unnlate å kategorisere. Der filmene åpner et emosjonelt rom i meg, får romanen frem refleksjoner med rik resonansbunn"

"Det er stimulerende lesning. Få har denne evnen til å snu seg rundt og veksle uanstrengt mellom det empatiske og det analytiske ... For i likhet med andre Haugerud-bøker får man følelsen av at alt betyr noe. Her finnes det ingen likegyldigheter eller transportetapper. Og som vanlig kommer det mye ut av forfatterens tilforlatelige, snedige dialoger ... I en ledig, men meningstett prosa tegner Haugerud et sviende portrett av ensomhet, av angsten for å senke garden, av menneskets grunnvilkår ... «Sjelesorg» er et stille kraftsentrum av en roman som etterlater leseren full av undring, begeistring og engasjement"

"Et tiltalende trekk ved romanen er kontrasten mellom det lavmælte og ofte smått komiske ved fortellingens hovedspor, og det nærmest høytidelige alvoret som kleber ved tematikken eksistensiell ensomhet. Undersøkelsen av ensomhet er smart manøvrert av Haugerud gjennom portretteringen av Thomas ... Billedligheten og rytmen i partier som dette viser at Haugerud virkelig har egenskaper som romanforfatter. Her bærer språket akkurat like mye som tanken – i grunnen kan man ikke skille de to fra hverandre. Det er slike beskrivelser av indre liv, mer enn alle de intelligente samtalene i romanen, som gjør at Sjelesorg gjør inntrykk"

"Samtalene er realistiske i at karakterene gjentar seg selv, er usikre på hva de mener, snakker i sirkler og over hodet på hverandre. Likevel oppleves de ikke som retningsløse. Haugeruds dialoger i Sjelesorg – i likhet med i filmene hans – er forfriskende i måten de tillater folk å utfordre hverandre og snakke fritt, ofte tilsynelatende uten frykt for å bli dømt eller misforstått ... Romanens fremdrift ligger i hvordan man lar seg introdusere til nye perspektiver og tematikk, i takt med karakterene"