«Du forsvant i løse luften,» sa B. K. Krüger, liksom tilfeldig henkastet ut i lokalet. Man kunne få inntrykk av at han ønsket å tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg kan huske at jeg holdt pusten mens jeg ventet på neste setning. «Forsvant» må ha vært løsenordet. Jeg har alltid latt meg fascinere av historier om personer som iscenesetter sin egen forsvinning. Jeg innbiller meg at jeg har en egen forståelse for hva disse menneskene søker. De er i stand til å forestille seg sitt eget fravær uten å la seg skremme av det. Jeg tenker på dem som mine tvillingsjeler.

Fra sin posisjon innerst i en bingokafé iakttar fortelleren det selsomme og illevarslende gjensynet mellom to fremmede ved nabobordet. Tyve år tidligere opptrådte den ene av dem under navnet Jesper Graff som trommeslageren i dansebandtrioen Café Sahara, helt til han en sommernatt ganske enkelt forsvant mens bandet hadde pause.

            Det tilfeldige gjensynet får fortelleren til å følge i Jesper Graffs spor langsmed Oslos ikke-steder, over industritomtene, langs jernbanelinjene og inn i stillheten under byens evig susende trafikkmaskiner. Samtidig skritter han opp en uomgjengelig skjebne for den perkusjonistiske klangsøkeren, og kanskje også for seg selv.

Terje Holtet Larsen (f. 1963) debuterte i 1991 med romanen Sønnen. For novellesamlingen Variasjoner mottok han Gyldendals legat i 1996, og romanen Dilettanten (2012) ga ham Riksmålsforbundets litteraturpris. Holtet Larsen skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, forstillelse og ukritisk samstemmighet. Oppskrittingen av et indre landskap er Holtet Larsens tiende roman.