Oumuamua

"Samlingen er springende, mangslungen, klein, melankolsk og trist, men også overraskende morsom. Det er en letthet mellom sidene som får en til å humre mellom slagene av forkleinelse. Dette er muligens fordi diktene ofte er så virkelighetsnære og kroppslige. Men i denne lettheten, finnes det også en dunkel stemning, som paradoksalt nok kan virke befriende, og som er knyttet til et natursyn som ikke bare beskriver, men som peker på det som ligger bak de fysiske tingene … Kanskje vårt syn på naturen som noe vi enten skal beskytte gjennom naturvern eller skjerme oss fra (sykdom og død) er feilaktig; mangelfullt? Det er her Ruis hverdagsnatur kommer inn, som nettopp ser det morbide, det sublime og det skjønne midt iblant oss som en kur mot det naive natursynet som kjennetegner vår tid. Rui kommer tilbake til naturen, og åpner den opp for oss senmoderne mennesker på en helt egenartet måte"

"I Ruis nye samling er dikterjeget selv en spørrende gjest på jorden, og hun henvender seg til guder, dyr og mennesker, både døde og levende, i sin erkjennelsesstreben … Som helhet er boken himmelvendt, og det dreier seg blant annet om en bestemors død, om poesiens verdensskapning og overskridelseslengsel. Rui strekker seg hele tiden etter menneskelivets, så vel som språkets grenser … Kombinasjonen av hverdagslighet og kosmisk metafysikk gir Ruis poesi et intenst nærvær som er særegent i norsk sammenheng"