De første sidene

En gang var Ellen og Mikael alt for hverandre. Nå, 15 år etter skilsmissen, snakkes de sjeldent. Det må være noe spesielt som gjør at Mikael en dag ber om et møte. 

Her kan du lese de første sidene av Mattis Øybøs nye roman, Mitt første ekteskap.

Han hadde falt ned fra taket. Det var meldt mildvær, og Sigurd skulle bare måke vekk noe av snøen. De hadde snakket om at takpappen måtte skiftes, kanskje til våren allerede, det gjaldt å passe på, og så hadde stigen mistet festet på det glatte underlaget, og han falt, flere meter, rett ned på plattingen. Ellen hadde ikke hørt noen ting.

– Men går det bra?

Han sto i døren inn til kontoret, fortsatt med ytterklærne på. Han nikket.

– Er du sikker?

– Jeg er bare litt forslått, sa han.

Hun reiste seg fra skrivebordet og gikk bort til ham.

– Men hvor slo du deg?

– Jeg landet på ryggen, men det var heldigvis en del snø.

– Hva med hodet? Slo du hodet?

Hun la hånden mot pannen hans, som om hun ville sjekke om han var varm.

– Jeg tror ikke det, sa han.

– Sett deg.

– Nei, jeg bare legger meg på sofaen. Du satt og skrev, ikke la meg forstyrre.

– For noe tøys. Sett deg, sa jeg.

Ellen gikk ut på kjøkkenet, helte vann i kannen og skrudde på platen, så hentet hun frem de hjemmelagde appelsinkjeksene som fortsatt var igjen fra jul, og den brune kaffekoppen han pleide å bruke. Det var en av lærdommene fra barndommen, den hun knapt nok tenkte på lenger, trøsten i mat og varm drikke.

– Du må ikke sovne, sa hun da hun kom inn på kontoret igjen.

Sigurd lå med hodet bakover mot kanten av lenestolen. Det lave vinterlyset strømmet gjennom rommet fra vinduet mot sørvest og kastet skarpe skygger over ansiktet hans.
Arkitektur er å lage skulpturer av lyset, hadde arkitekten sagt da de pusset opp huset. Ellen og Sigurd hadde vekslet blikk bak ryggen hans, men den tåpelige frasen lød nå helt presis.

– Det rare er at jeg merket det, sa han.

Han åpnet øynene, blunket to ganger og festet blikket i taket.

– Merket hva? sa Ellen.

Hun satte den varme koppen og kjeksene på det lille kaffebordet. En dam med smeltet snø hadde samlet seg på gulvet ved føttene hans. Hun bøyde seg ned og tørket det opp med en serviett.

– At jeg falt.

– Ja?

– Jeg rakk å tenke.

Hun reiste seg opp igjen, trakk krakken frem fra skrivebordet og satte seg ved siden av ham.

– Så hva tenkte du? Hun grep hendene hans.

– Jeg faller, tenkte jeg. Nå faller jeg.

Hun lo, det var ikke meningen, men etter et par sekunder lo han sammen med henne.

Resten av ettermiddagen fulgte hun etter ham, studerte kroppens bevegelser og skyggene over ansiktet. Hun spurte hvordan han følte seg. Bra, svarte han. Det ble mørkt. Lyset fra husene i gatene nedenfor glitret. Hun laget en enkel salat, og de spiste den sammen på kjøkkenet. Det var noe de hadde begynt med i det siste. Spisestuen ble stort sett bare brukt når de hadde gjester. Han hadde liten appetitt. Hver gang han blunket, var det som om det skjedde i sakte film. Hun åpnet en flaske vin, selv om hun ikke var sikker på om det var så lurt for ham å drikke alkohol. Hun vurderte å søke det opp, men lot det være. De satte seg foran tv-en og så tre episoder av en serie de fulgte med på. Flere ganger lukket han øynene i den samme langsomme bevegelsen, og hun måtte be ham om å åpne dem igjen.

– Hvem er det? sa han og pekte på skjermen.

Ellen trakk pusten og skulle til å forklare – halvt overbærende, halvt beredt – hvem etterforskeren var, og hvilke motiver de ulike karakterene hadde for drapet som var begått.

– Jeg bare tøyser med deg, sa han. – Det er stefaren som har gjort det.

Så lukket han øynene igjen og la hodet mot skulderen hennes.

– En annen ting jeg tenkte på, sa han sakte, som om han måtte anstrenge seg for å få ordene ut. – Eller, det er egentlig mer et minne. Det var like etter at pappa døde. Jeg var hjemme hos Jenny og tenkte akkurat det samme. Nøyaktig det samme.

– Hva da?

– Jeg faller. Nå faller jeg.

Dagen etter våknet Ellen av sang. Sigurd sto ved det store garderobeskapet og la klærne i den blå kabinkofferten han hadde fått av døtrene sine til jul. Hun lukket øynene mens hun lyttet til den ukjente melodien. Klokken kunne ikke være mer enn halv sju. Så må hun ha sovnet igjen, men bare en kort stund, for snart kjente hun leppene hans mot sine.

– Vi ses på onsdag, sa Sigurd.

– Hvor var det du skulle?

– Antwerpen.

Hun la hånden rundt nakken hans og trakk ham inntil seg på ny. Håret var fuktig, han måtte nettopp ha dusjet, tungen myk, føyelig og varm.

– Taxien er her om fem minutter, sa han, men fort-satte å kysse henne.

Så reiste han seg, hentet dressjakken og tredde armene inn i den.

– Hvordan ser jeg ut?

– Som en som bør la taxien vente, sa hun. Han lo kort og satte seg tilbake på sengen.

– Hvilke planer har du?

– Mikael kommer til kaffe klokken elleve.

– Mikael, ja, gjentok han, men det fantes ikke noe skjult i stemmen hans, det var bare sånn han sa det. – Jeg tror ikke jeg har sett ham siden den begravelsen. Av redaktøren din. Hva het hun igjen?

– Liv. Liv Becker.

Så kom han på hvem Liv Becker hadde vært, og hva hun hadde betydd for henne.

– Beklager, skatten min, det skulle jeg ha husket.

– Hun var Mikaels mor også.

De hadde kranglet om dette før, hans manglende evne til å huske navn, men hun ville ikke krangle.

– Så hva er det han vil? sa Sigurd til slutt.

– Jeg vet ikke, men det var åpenbart noe viktig.

Han kunne ikke ta det på telefonen.

– Er det lenge siden du har sett ham?

Hun merket at han hadde dårlig samvittighet, derav alle de velmente spørsmålene.

– Vi spiste lunsj sammen i november, da Vilde fortalte at hun var gravid.

– Nettopp.

– Og så skal jeg ned på forlaget i morgen, sa hun.

– Apropos planer. De vil at jeg skal signere noen bøker til samtalen på onsdag.

– Gleder du deg?

– Aldri.

Sigurd lo.

– Men hun som skal intervjue meg, er flink, sa Ellen.

– Uforskammet ung, men flink.

– Du har snakket om henne, det er hun pene med tatoveringen, er det ikke?

– Så det husker du.

– Det er dine ord, sa han. – Jeg har aldri truffet henne.

– Hun er pen. Og tatoveringen er praktfull.

– Jeg håper jeg rekker det, sa han. – Jeg drar rett fra flyplassen.

Ellen trakk på skuldrene.

– Jeg vil gjerne være der, fortsatte han og strøk to fingre gjennom håret hennes.

– Jeg vet det, sa hun.

I det samme kom hun på det som hadde hendt dag-en før.

– Men hvordan går det med deg? Hun reiste seg opp i sengen.

– Har du vondt? Kan du egentlig dra?

Hun hadde glemt alt sammen. Det akutte alvoret, alle forsikringene, spørsmålene, formaningene om at han ikke måtte sovne. De hadde drukket vin og sett på tv, og så hadde de lagt seg, som om det var en helt vanlig lørdag kveld.

– Jeg er litt støl, men det er jo ikke så rart, sa han.

– Jeg slo meg.

Hun strakk hånden ut etter ham. Hun var trøtt, hun var varm. Hun ville ha ham inntil seg. Hun ville tilbake til beredskapen fra kvelden i forveien, være den som passet på.

– Ikke tenk på det, sa Sigurd. – Det gikk bra.

– Er du sikker?

Han lente seg over sengen og kysset henne igjen.

– Helt sikker.

De kunne høre en bil kjøre inn oppkjørselen, dekkene som knatret mot grusen. En melding tikket inn på telefonen hans. Drosjen var her.

– Vil du fortsatt ligge med meg når jeg blir bestemor? Han smilte skjevt og nikket, og selv om det var for sent, selv om det ikke fantes tid, skjøv han hånden under dynen og strøk ny varme over den halvnakne kroppen hennes. Etter noen sekunder grep hun den og førte ham videre, over magen og ned mellom bena. Hun ville at han skulle tenke på henne i bilen, på flyet, på hotellrommet, i middagene, i møtene, mens han forhandlet frem avtalen som ville gjøre banken hans enda rikere enn det den allerede var. Hun ville at han skulle lengte etter henne. Hun ville at han skulle lukte henne. For det hadde gått bra. Jeg faller. Hun presset seg mot ham, og han lukket øynene, som om det fantes et ja og et nei, før de begge hørte to korte tut fra bilen som ventet utenfor.

– God tur til Brussel, sa hun og slapp ham fri. Sigurd reiste seg og grep håndtaket på kofferten.

– Antwerpen, sa han.

– Tjen masse penger.

– Alltid.

Hun la seg ned og trakk dynen over seg. Igjen begynte han å synge, den samme melodien, de samme ordene. Hun kjente søvnen stige, som et langsomt tidevann gjennom magen og brystet.

– Hvilken sang er det? spurte hun, men han svarte ikke, kanskje han allerede hadde dratt. Likevel var det som om hun fortsatt kunne høre den ukjente melodien, etterlatt i bølgene. I øyeblikket før søvnen endelig lukket seg rundt henne, sa hun:

– Og hvem er Jenny?

Les mer om boka