Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman

Så langt tilbake som jeg kan erindre, er jeg i bunkeren. Er det dette som kalles minner? De få gangene kvinnene gikk med på å fortelle meg om ting som hadde skjedd i livet deres, handlet det om begivenheter, om å farte hit og dit, om menn; jeg for min del har ikke annet å kalle minner enn følelsen av å leve på ett og samme sted med de samme menneskene og de samme gjøremålene, som var å spise, tømme seg og sove. I lang tid var den ene dagen nøyaktig lik den neste, men så begynte jeg å tenke, og alt endret seg. Før det skjedde det ingenting annet enn en stadig gjentakelse av identiske bevegelser, og det var som om tiden sto stille, selv om jeg hadde en vag fornemmelse av at jeg vokste og at tiden likevel gikk. Erindringen min begynner med at jeg er sint.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvor gammel jeg var. De andre hadde vært voksne lenge da det virket som jeg kom i puberteten. Det ble med de første tegnene: Jeg begynte å få hår i armhulene og i skrittet, brystene vokste litt, men så stoppet det helt opp. Jeg fikk aldri menstruasjon. Kvinnene sa jeg var heldig som ikke ble belemret med blodet og forholdsreglene man måtte ta for ikke å skitne til madrassene, jeg slapp unna det kjedelige månedlige arbeidet med å vaske tøyfillene de etter beste evne måtte holde på plass mellom lårene ved å spenne musklene, siden de ikke hadde noe å feste fillene med, og jeg unngikk magesmertene som var så vanlig blant unge jenter. Men jeg trodde ikke på dem; de hadde jo menstruasjon nesten alle sammen, og hvordan kan det være en fordel å mangle noe alle andre har? Jeg fikk følelsen av at de lurte meg.
 

På den tiden tenkte jeg ikke så mye over ting, og det falt meg ikke inn å spørre hva som var hensikten med menstruasjon. Kanskje var jeg stillferdig av natur, men reaksjonen jeg fikk når jeg en sjelden gang stilte et spørsmål, var ikke akkurat oppmuntrende. Som regel sukket kvinnene, så en annen vei og sa: «Hva skal du vite det for?», og jeg fikk følelsen av at jeg plaget dem eller gjorde dem triste. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle vite det for, så jeg maste ikke. Først lenge etterpå forklarte Théa meg hva menstruasjon var. Hun fortalte meg også at ingen av kvinnene var særlig velutdannet, de hadde vært fabrikkarbeidere, sekretærer og butikkdamer – ord som aldri har fått noen konkret betydning for meg – og at de ikke visste så veldig mye mer enn jeg gjorde. Nå som jeg hadde fått en forklaring, syntes jeg likevel det virket som det var av vond vilje de hadde latt være å informere meg.

Det syntes jeg var opprørende. Théa sa at jeg ikke tok helt feil, og prøvde å forklare meg hvorfor de hadde handlet på den måten; dette kommer jeg kanskje tilbake til senere, hvis jeg husker det, men på det tidspunktet som jeg vil fortelle om her, var jeg rasende. Jeg følte at de hadde vært nedlatende overfor meg, som om de ikke trodde jeg kunne forstå svarene på spørsmålene jeg stilte – enda så få de var – så jeg bestemte meg for å slutte å bry meg om kvinnene i det hele tatt.

Jeg var hele tiden i dårlig humør, men visste det ikke selv, for jeg hadde ingen ord for å beskrive sinnsstemninger. Kvinnene gikk fram og tilbake mens de utførte de få daglige gjøremålene, og ba meg aldri om å hjelpe til. Jeg satte meg på huk og betraktet det

som var å se. Ved nærmere ettertanke var det nesten ingenting. Kvinnene satt og skravlet, og to ganger om dagen lagde de mat. Etter hvert vendte jeg oppmerksomheten

mot vokterne som ustanselig patruljerte rundt buret. Det var alltid tre av dem, og de gikk

med noen skritts mellomrom mens de holdt øye med oss. Vi pleide å late som vi ikke enset dem, men jeg begynte å bli nysgjerrig. Jeg oppdaget at en av dem skilte seg ut: Han var høyere og tynnere enn de andre, og etter en stund skjønte jeg at han også var yngre.

Det syntes jeg var veldig interessant. Når kvinnene var i godt humør, hendte det at de snakket om menn og kjærlighet, de kunne få latterkrampe og ertet meg hvis jeg spurte hva det var som var så morsomt. Jeg gjennomgikk det jeg hadde hørt om: kyssing, som foregikk på munnen, omfavnelser, spesielle blikk og berøringer med føttene, som jeg ikke skjønte noe av, og til slutt den syvende himmel – men siden jeg aldri hadde sett noen himmel, verken den første eller noen av de andre, dvelte jeg ikke ved den. De klagde også over at menn var hardhendte, det gjør vondt, de bryr seg ikke om kvinner, bare gjør dem gravide, stikker av og sier: «Hvordan kan jeg vite at det er mitt?» Noen ganger erklærte kvinnene at det ikke var noe stort tap, andre ganger begynte de å gråte. Min skjebne var derimot å forbli jomfru. En dag samlet jeg all min styrke for å overvinne raseriet og spurte Dorothée, den minst avskrekkende av de to eldste kvinnene.

– Stakkars liten!

Men etter noen sukk kom hun selvsagt med det vanlige svaret:

– Hva skal du vite det for? Det kommer jo aldri til å skje med deg.

– For å vite det, svarte jeg sint, og i samme øyeblikk sto det klart for meg hvorfor det var så viktig.

Hun forsto ikke at man kan ønske å vite noe man aldri får bruk for, og jeg fikk ikke noe ut av henne. Men siden det var sikkert at jeg kom til å dø urørt, ville jeg i det minste få tilfredsstilt nysgjerrigheten min.