Sandra Lillebø skriver

Hvem er Vera?

– Vera er en hest, en nordlandshoppe med lys man og hale og en hvit stjerne i panna. Og hun er et føll, bare fire måneder, vaklende og følsom, og temmelig uforutsigbar for jenta som får henne.

Jenta er bare 13 år gammel, og Vera er bare et føll. Det er jo litt av et ansvar å gi en så ung jente? 

– Ja, men det er ikke helt uvanlig. I arbeidet med denne romanen har jeg snakket med overraskende mange kvinner som i veldig ung alder har hatt et slikt ansvar. Små jenter som har gått i stallen tidlig og seint, måket møkk og båret høyballer, tatt seg av store, mektige dyr. Jeg synes det er fascinerende hvor vanlig det har vært å gi ungjenter så mye ansvar, men også at de selv har villet ha det. Det er jo ikke gitt at man er klar for noe sånt når man er 12 eller 14.

Sandra Lillebø (f. 1978) debuterte som forfatter i 2011 med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. I 2016 kom hennes andre bok, diktsamlingen Alt skal skinne og blø. Lillebøs første roman, Tingenes tilstand, utkom i 2020 til strålende kritikker, og i 2023 kom romanen En fransk familie. Lillebø ble tildelt Bjørnsonstipendet i 2021. Romanene hennes er også utgitt i Sverige og Danmark.

Det å ta seg av en hest kan være kostbart, men det er ikke slik at jenta som får Vera kommer fra et sted med mye penger. Hvordan vokser hun opp?

– Det at hester er forbundet med pengesterke miljøer tror jeg henger sammen med at vanlige mennesker på bygda i liten grad er synlige i offentligheten. På landsbygda, hvor folk har mer plass og stallplass og beite ikke koster det hvite i øyet, trenger man ikke være rik for å ha en hest. Jenta i romanen vokser opp på landet, med to foreldre som nok er der, men ikke mentalt. Moren sover, faren holder på med sitt, og jenta er på mange måter overlatt til seg selv.

I åpningen av boka møter fortelleren en mann hun tidligere har hatt et forhold til igjen etter mange år. Dette blir utgangspunktet for fortellingen som går tilbake i tid, til barne- og ungdomsårene, og to viktige spor i romanen, mannen/gutten og hesten. Hvordan begynte du skrivingen av denne romanen? Med hesten eller mannen, eller var begge deler klart for deg fra begynnelsen?

– Begge deler! Jeg hadde én scene med en kvinne som har et litt ubehagelig gjensyn med en tidligere kjæreste, og én scene med ei jente som venter på hesten hun skal få, og det viser seg at hesten er et føll. Jeg visste umiddelbart at disse to scenene hang sammen, men ikke hvordan, så da måtte jeg skrive det fram. 

Du skriver mye om naturen i denne romanen. Det skiller seg kanskje litt fra dine tidligere romaner? Hvordan kom naturen inn i denne teksten? 

– Jeg har hatt enkelte naturmotiver i tidligere tekster, som i diktsamlingen Alt skal skinne og blø, hvor jeg skriver om en rev. Men naturen, og særlig dyrene, blir viktigere for meg jo eldre jeg blir. Vi mennesker er jo naturvesener, vi er dyr, og det har jeg gjennom livet ofte glemt, eller ikke tenkt noe særlig på. Men så har jeg fått en liten hage og bor mellom fjellene i Bergen, og overalt er det kråker og rotter og katter og høns, snegler og edderkopper og larver, og jeg slutter ikke å fascineres over disse forskjellige måtene å finnes i verden på, som er så tett på oss selv. Hvordan vi forholder oss til de andre verdenene vi sameksisterer med, sier mye om oss selv også, tror jeg.