Lars Elling om vennskap og rettferdighet i Nei, dette husker vi

I Nei, dette husker vi skildrer Lars Elling en oppvekst i en tett sammensveiset guttegjeng på 70- og 80-tallet. Hva er så spesielt med disse formative vennskapene, og kan vi lære av dem som samfunn?

– Filips sammensveisede gjeng på fem har ikke aktivt valgt hverandre som kompiser. Det bare blir sånn. Man tilhører samme alderskohort og bor noen få eplehager fra hverandre. I de vesentligste årene i et gutteliv - de mellom ti og tretten - fra man slipper taket i skjørtekanten hjemme, men før puberteten gjør tilværelsen usikker og relativ, er man i sin første maskulinitets fulle kraft. Vennskapene som inngås i de årene, mellom helt ulike personlighetstyper, varer ofte livet ut - selv om man har lite annet enn oppvekstbakgrunnen til felles. Hvis en slik gjeng skal på tur og fordeler fellesutstyret, kilo for kilo, likt mellom seg, pakker de skjevt. Gjengen vil alltid ha en gorilla og en pusling. Hvis gorillaen bærer relativt mye mer og puslingen tilsvarende mindre, uten at den ene føler seg utnyttet og den andre ydmyket, har man oppnådd den følelsen av artsfellesskap som er bindevevet i sosialdemokratiet. Filips gjeng er gjensidig avhengige av hverandre for å fungere. De er fingre på én hånd og har gode muligheter til å bli trygge voksne menn som uten å tenke seg om vil bøye seg ned og knyte skolissene til et fremmed barn på gaten.

Filip, som vi kjenner fra Fyrstene av Finntjern, er med i denne gjengen. Hva slags rolle har han i den?

– Filip har en vag mellomstilling i denne gjengen. Ikke alfa, heller ikke omega. Ingen leder, heller ingen lakei. Han observerer, er som en svamp som lagrer alle inntrykk til fremtidig bruk. Midtveis i boka får han et slags tidlig gjennombrudd som kunstner da han tegner lærer Thorkildsen i en pinlig situasjon på klassens nyinnkjøpte Whiteboard med sprittusj. Et frampek mot den Filip skal bli senere. Gjengen gir Filip trygghet og struktur. Til gjengjeld får den hans lojalitet og subversive skråblikk.

Lars Elling (f. 1966) er billedkunstner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han stiller ut i New York, Berlin og Oslo og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Som bokillustratør har han vunnet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kulturdepartementets barnebokpris og gull i Årets vakreste bøker. Hans første roman, Fyrstene av Finntjern (2022), fikk begeistret mottakelse og er oversatt til mange språk. I 2024 utga han essayboka Ved porten til stillhetens skog. Nei, dette husker vi er Ellings tredje bok. 

Guttene har samlet viktige gjenstander i et skrin, som de til slutt graver ned for ettertiden. Blant annet et Peter Lorimer fotballkort og en Coca Cola-jojo uten tråd. Tilsynelatende er skrinet fylt med nokså hverdagslige ting. Hva er det som gjør dem så viktige at de må graves ned i en slags skattekiste? 

– Alle ting kommer til sin ende, barndommen ikke minst. Jeg kan huske at jeg tviholdt på min. Jeg kan fremdeles kjenne savnet av min indre tolvåring som helt uten forfengelig selvbevissthet, tok verden inn og erfarte den i visshet om at han ble sterkere og smartere for hver dag som gikk. Skrinet består av relikvier fra guttenes svinnende  barndom. Hver gjenstand representerer en hendelse i boka. Livet deres skal videre i uklare og farefylte retninger og skrinet må i jorda. Hvis det ikke gjør vondt å begrave det kan det vel ikke kalles en skatt.

Kommer vi til å se mer av Filip?

– Ja! Jeg er for tiden i den fantastiske fasen av skrivingen der universet inni hodet ekspanderer så det knaker. Ingen har fått lese noe av det, så tanken er fri og jeg kan dikte helt intuitivt - uten å føle det minste ansvar for at det skal bli en bok. Det har hele tiden vært planen at jeg skulle skrive en direkte fortsettelse av Fyrstene av Finntjern, men jeg måtte innom Filips barndom for å finne ut mer om hvem han var for å finne ut av hvem han kunne bli.