De første sidene av

En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Oversatt av Ute Neumann

Da de fant det, sto det i gata en natt, med et tomt spann i hånden, i en forretningsgate, og sa ingen­ting. Da politiet tok det med seg, spurte de i embets medfør hva det het, hvor det bodde, om foreldrene, alderen. Hun var fjorten, svarte jenta, men hun viss­ te ikke hva hun het, og heller ikke hvor hun bodde. Til å begynne med hadde politifolkene kalt henne frøken, men nå sluttet de med det. De sa: Du må da vite hvor du kom fra, hvor du var før, før du sto her i gata med det tomme spannet. Jenta  husket ikke, hun kunne ikke huske begynnelsen. Hun var helt alene i verden, og alt hun eide og visste om, var det tomme spannet hun holdt i hånden og fortsatte å holde mens politiet spurte henne ut. En av politifol­kene prøvde å fornærme jenta og sa: Bånn i bøtta, hva? Men jenta skjønte ikke at det var en fornær­melse, og svarte bare: Ja. Etterforskningen ga ingen resultater. Jenta  fantes jo, i hele sin høyde og bredde, men herkomsten og historien var et slikt tomrom at det helt fra begyn­nelsen heftet noe smått utrolig ved hennes eksi stens. Jenta var alt som var igjen. Så da tok de fra henne spannet, grep den trinne hånden hennes og leverte henne på barnehjemmet.

Jenta har et stort, skjoldete ansikt som ser ut som en måne med skygger, hun har brede skuldre, som de som trener svømming, og fra skuldrene og ned­over ser hun ut til å være hugget av ett emne, det er verken noe som svulmer der brystene skulle vært, eller en innsnevring på høyde med midja. Beina er  kraftige, og hendene også, likevel virker hun ikke overbevisende, det kan skyldes håret. Håret er  verken langt eller kort, det er tjafsete i nakken og verken brunt eller ordentlig svart, det er kanskje svart som stoffet i et flagg som har hengt for lenge i sola og er helt falmet, noen ganger virker det nesten grått. Jenta beveger seg langsomt, og når hun en sjelden gang beveger seg i en annen fart enn langsomt, pipler det frem små svettedråper på neseryggen hen­nes. Jenta vet at hun ikke burde være så høy, derfor dukker hun nakken. Hun krøker seg sammen, som om hun er nødt til å holde tilbake en stor kraft som herjer inni henne. 

Les mer om boka