Jeg skriver disse minneordene til Dag i stor sorg, en sorg som jeg ennå ikke har rukket å ta innover meg. Det kjennes uvirkelig, at han ikke er her lenger, at hans stemme er stilnet. Hvordan skal vi klare oss nå? tenker jeg. Han har liksom pekt ut retningen, i bok etter bok, i det som er blitt seksti år. Men bøkene står igjen! Når jeg har følt meg fortvilet eller urolig har jeg ofte gått til bøkene hans, lest noen sider, og straks kjent meg oppløftet, rolig, gjerne munter. Det har med språket å gjøre, med setninger som kan bryte grammatikalske og syntaktiske regler, men som stadig lander på en elegant og uventet måte som skaper en egen skjønnhet. Og det har med blikket å gjøre, nærværet, de mange slående bildene, hvordan han så samfunnet, hvordan han viste fram motsetninger og alt det som i litteraturen – som i livet – ikke går opp.

            I går kveld ble jeg sittende å lese gjennom gamle intervjuer med Dag, for liksom å høre stemmen hans igjen. «Lest liv er levd liv» sier han i ett av dem, det var i danske Weekendavisen, og jeg tenker på noe han skrev i den siste artikkelsamlingen, Artikler om litteratur 2015—2021: «Jeg fabler om å skrive en roman. Den handler om meg selv og alle mine bibliotek ... jeg slår disse bibliotekene sammen til ett, og setter meg i biblioteket, og ser meg rundt. Reiser meg opp, og finner fram bok etter bok, og noterer forfatter og tittel på den. Går fra rekke på rekke med bøker, og noterer. For å nå de øverste må jeg stå på en gardintrapp, for å se de nederste må jeg krabbe på alle fire. Slik går jeg fra vegg til vegg. Romanen består av en oppramsing av alle disse titlene, fra de tusener av bøker i mitt bibliotek. Og «jeg» mitt i det hele. Til slutt sier «jeg» en setning, et utbrudd: For et rikt liv! Slik får jeg endelig skrevet en optimistisk bok.»

            Akkurat den romanen ble aldri skrevet, men hvis vi ser på Dags samlede verk var det kanskje på en måte den boka han skrev igjen og igjen? Jeg sa i hvert fall på et tidspunkt til Dag at jeg tenkte at det kunne stå som en beskrivelse av Artikler om litteratur 2015—2021, som er en bok om Dag Solstads litterære liv, en slags litterær selvbiografi. Den starter i en voldsom eufori, med en beskrivelse av en frydefull reise, som er reisen den unge Dag Solstad foretok i 1960, vekk fra Sandefjord, ut i verden, til Kabelvåg, for å bli erstatningslærer. «Jeg var som forhekset, jeg oppførte meg så underlig, så ulikt meg. Jeg snakket med alle, var alles selvsagte venn,» står det blant annet. Det er en fantastisk beskrivelse, av en reise som oppleves som magisk, det er reisen bort fra barndommen, mot det som skulle bli livet, og en reise inn i det skrivende liv, på vei mot å bli forfatter, for det var vel like mye det som var planen med å reise til Kabelvåg.

            Boka slutter med en annen togreise, fra Stockholm til Oslo etter at den unge Dag Solstad har vært på et seminar på Biskops Arnö sommeren 1969. Han har debutert som forfatter, i 1965, og skrevet romanen Irr! Grønt! som skal komme ut samme høst. Han er forfatter, han er med i det litterære miljøet rundt Profil, men har ennå ikke turt å gi uttrykk for de veldige ambisjonene sine, som er å bli en forfatter som gjør like stort inntrykk på en leser som Hamsun gjorde på ham selv som ung gutt. Min hemmelige drøm og min hemmelige last, kaller han det å ville bli forfatter, og må skjule det, samtidig som han har en sterk trang til å bli avslørt. Og så får han en mulighet, der på toget til Oslo, hvor han deler kupé med en eldre kvinnelig forfatter som også har vært på Biskops Arnö, og som har holdt et foredrag han syns er både naivt og langtekkelig. Slik avsluttes denne boka: «Hun bød meg et glass av den gode rødvinen, og plutselig bestemte jeg meg. Jeg måtte få sagt det. Til henne, og ingen andre. Fortelle henne hvem jeg var. –Jeg har oppdaget mine dimensjoner. Da jeg skrev romanen som kommer ut i høst, sa jeg. –Edith Södergran, sa hun.  –Ja, sa jeg, lykkelig.» Det er vakkert at litteraturen kan fylle et liv på denne måten, og jeg tror det går an å si at Dag Solstad hadde et lykkelig litterært liv.

Det siste drøye halve året Dag levde, jobbet vi sammen om boka En sann svir! som kom ut nå i februar til Det Norske Travselskaps 150-års jubileum. Jeg var hjemme hos ham flere ganger i løpet av i fjor høst, vi drakk te og gikk gjennom manus. For meg var det en ny og berikende opplevelse å plutselig oppdage at jeg kunne bli smittet av travbasillen – alle slags fenomener kunne finne sin parallell i travets verden, føltes det som, og jeg tok meg i å sammenligne det ene forfatterskapet etter det andre, med la oss si Alm Svartens, eller Sugarcane Hannovers eller Rex Rodneys karriere i Norge og internasjonalt. Det er en så overskuddspreget tekst, fylt med energi og humør, han frydet seg over å skrive, men jeg merket jo at det kostet mer enn før for Dag å gå runde på runde med manuset. Så kom boka ut, mottagelsen var jublende og begeistret, jeg snakket med Dag på telefonen, spurte hvordan han hadde det og om alt var bra. «Ja, du kan skjønne det,» sa han, «nå har jeg det veldig bra.»

Hvil i fred, kjære Dag, du er dypt savnet. Vi kommer til å lese deg, igjen og igjen og igjen.

Ingeri Engelstad