Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld

«Moden debut: Vetrhus svinger seg mellom fjell og hjerter, himmel og helvete … Mona Vetrhus har skrevet en stillferdig, klok og tillitsfull bok, som lar leseren dikte med. Jeg håper inderlig det finnes mer der dette kommer fra.»

"Brenntråder fra fjorden...Diktbiotopen er en fjordbygd i Hordaland ved navn Uskedalen. Der finnes dyr og vekster som går tilbake til mytisk tid, ørn, hjort og ask. Mellom fjorden og fjellet ser barna gliper åpne seg mot fortiden: «Ulvanåso, Englafjell og fjorden/ vikingskipet nede i haugen der vi leikar/ eg klatrar i asketreet, held utkikk/ på bakken under treet grev hunden i jorda/ vi har ikkje lov å grava i haugen/ vi har ikkje lov å sleppa vikingane ut» ... Det korteste diktet er kanskje det sterkeste: «far din og far min sit i husveggen/ drikk kaffi og gret». Så enkelt kan det gjøres. Forestillingen etableres, sønnetapet stadfestes – det er et sjeldent bilde av menn som møtes i sorgen ... Billedspråket i Nokre gutar er strengt komponert – svien i det vonde og samtidig vakre bildet av gutten som flyter under havet, kommer fra et tidligere dikt: «i sjøen ligg ein brennmanet/ dei gjennomsiktige trådane strekker seg mot båten/ før dei trekker seg saman til ein pupill». Fremvisningen av det lyse håret sees uunngåelig i sammenheng med brennmanetens tråder. Sorgen antydes ved svie. Empirisk er diktet troverdig: Håret til en druknet person kan sammenlignes med manetens tentakler ... lysten på mer."

"Episk dikt om ulykken som rammer… Her er mange presise observasjoner og fine språklige vendinger… Selve ulykken består i at en bil med unge gutter kjører utfor veien og går gjennom den islagte fjorden. Dette blir skildret fra perspektivet til en beitende hjort, et briljant distanseskapende grep… Reaksjonene er preget av sjokk, søvnløshet, usikkerhet og vonde fantasier. Alt dette er psykologisk troverdig… en sterk og gjennomført poetisk fortelling"

"Diktfortellingen til debutanten Mona Vetrhus tar for seg en virkelighet mange kjenner så alt for godt. Å miste noen i bilulykke og å bli igjen etterpå og skulle fortelle det ... Jeg har lest den tre ganger og oppdager stadig nye følelser i både teksten og hos meg selv. Ja, det er tilgjengelig. Ja, det er bra."

"Vetrhus beskriver følelsene rundt tapet så nært og fint, at det er vanskelig å holde tårene tilbake ... Bildene som Vetrhus beskriver… unge gutter som stiger ut av fjorden, for å spille luftgitar på berget. Hun tar oss med inn i en vakker verden, med overjordiske bilder som trollbinder en. Det er en trist, sår og fin diktsamling, om et tragisk tema. Du sitter igjen med en klump i halsen."

«Mona Vetrhus er eit spanande, nytt skot på den Norske diktstamma … Desse små novelledikta sit i margen. Dei fortel levande om dødens kalde grep… om det å skulle finna fotfeste, trå vatnet og kunne gå vidare- verta vaksen og tòre å minnast... Det er lett å anbefala denne vesle men vakkertriste boka»

"I diktdebuten til Vetrhus viser det seg at solstrålane trengjer like lett gjennom vassoverflata som eit karosseri fyllt med unge gutar. Gjennom fragmentariske spegelbilete av draumar og sorg kjem det fram brutale realitetar, ein kvardag som har blitt snudd på hovudet. Det er ikkje utan grunn at personen som er avbilda i diktboka sine fotografi ser ut til å stå t i eit opp-ned-landskap på stranda."

"Det er veldig sjeldent at jeg er på gråten på siste side, men da jeg var ferdig med Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld måtte jeg ta meg sammen. Boka skildrer så godt hvordan det er å være glad i noen og å sørge ... Vetrhus dikt er ikke enkle å skulle si noe om, fordi det føles ut som mine egne ord blir små ... Dette er en liten bok om store følelser. På elegant vis greier Vetrhus å skrive om døden og det fine båndet mellom en søster og bror uten at det blir en oppramsing av klisjeer. Dette er poesi slik det skal være, selv om jeg er på gråten på siste side"

«Det är överlag en lyckad debut från Vetrhus. Eller som man säger här borta: Vel blåst!»

«Hennes kjennemerke er den imponerande evna ho har til å seie mykje med få ord.»

«Lesaren blir fanga av malande ord om viktige hendingar i eit ungt liv. Diktaren formidlar ekte barnleg glede og humor, like godt som det mørke og triste. Saman dannar dei 45 dikta ei samanhengande historie om livet i den vesle bygda. Vi anar det skjøre skiljet mellom yr glede og sorg, lyst og mørkt, ufarleg og farleg, livet og døden.»